17. mai er vel overstått. For noen av oss gikk det på skinner. Andre hadde litt større problemer med nettopp å gå. (Er ikke dette en knakende fin ingress, så vet ikke jeg..!)
I min relativt lille omgangskrets her oppe i Nord hadde folk tydelige utfordringer med fottøyet. Etter fem timer til fots på asfalten vraltet enkelte rundt, akkurat som slike litt eldre tanter. Jeg hadde medlidenhet med dem, prøvde i alle fall, for vonde sko er unektelig ikke godt. Selv er jeg utstyrt med verdens beste bunadsko, og derfor synes jeg dette med fottøy på nasjonaldagen er ganske artig.
La oss ta bunadskoene først. Folk investerer i bunader til både tretti og førti tusen, men når det kommer til skoene, nei, da kniper de igjen lommeboka. Jeg har sittet i skofella selv. Utstyrt med kliss ny hedmarksbunad trasket jeg Hamar rundt på noen sko det antakeligvis ikke var meningen at man skulle gå i. De stålgreiene inni hælen kom opp gjennom sålen, og selv ikke med brettede servietter som polstring kom jeg meg hjem med skoene på beina. Så der tuslet jeg hjem gjennom Hamars gater i bare sokkelesten, med flagget i den ene hånden, vonde bunadsko med serviettsåler i den andre, mens jeg sørget for ekstra feiing av fortauet med den litt lange stakken.
Rent skopolitisk sett skal nok ikke jeg være den første til å kritisere det andre måtte putte på beina sine. Jeg har bomma selv et par ganger. Derfor kritiserer jeg det med et smil inni meg. Verst var det kanskje det året jeg hadde gudbrandsdals festdrakt og diiigre, svarte betong-blokk-sandaler, størrelse 40. Jeg tror selv at jeg syntes dette var en riktig så fin kombinasjon. Jeg er ikke lenger helt sikker.
Heldigvis er jeg ikke den eneste i verden som har valgt feil. 17. mai i fjor brukte jeg store deler av dagen på å observere bena til folk, for det er utvilsomt mye rart folk putter på føttene sine. I småbarnstoget fikk jeg øye på en mor med et par røde lakksandaler, ganske høye. Antrekket for øvrig var bunad, med andre ord en herlig kombinasjon, dog ganske sjelden. Like etter de røde skrekkscenariene kom et par hvite sandaler, høyhelte, kanskje 15 cm. Hun som hadde disse på bena var så høy at hun nok hadde utsikt over hele Hamar sentrum, og det er jo kjekt når du skal finne igjen familien din etter endt toging, men ettersom småbarnstoget har brostein som underlag, og du skal leie en liten treåring… Ja, jeg hadde kort og godt valgt noe annet.
Slitte joggesko brukes også som tilbehør til bunad. Jeg tror nok aldri dette vil komme på noen offisiell liste, men det ser jammen ut til at joggeskoene faktisk har en del nasjonaldraktkledde forkjempere. Det samme gjelder crocs. Jeg så crocs til bunad i fjor. Da holdt jeg nesten på å dø. Ømme føtter hører med, og halting hjem fra byen er helt greit og nesten litt komisk. Alt vondt er bedre enn crocs.
En fyr jeg kjenner akkurat godt nok til å vite hva han heter, hvordan han ser ut og at han er kompis med broren min valgte i år å pusse joggeskoene. Det synes jeg det står respekt av.
3 kommentarer:
Forstår godt dette med små bunadsko - mine blir bare mindre og mindre for vært år. Jeg tror husgnomen sprayer de med minskemiddel mellom hver 17. mai ettersom det ikke finnes noen annen logisk forklaring - jeg har jo ikke gått opp i skostørrelse siden ungdomsskolen, da jeg fikk bunadskoene... Meget besynderlig. Men i år kunne jeg fjerne putene i hælen, for nå er skoene så små at de glipper ikke på hælen lenger. Hurra hurra!
Du verden, så kjekt! Ja, den husgnomen må ha vært innom meg også, for mine var også litt trange..
NÅ kan du få gode bunadsko å gå i! Jeg har designet og utviklet bunadsko som er nye på markedet i Norge! Se www.bunadservice.no. Mvh Janne Hindrumsen
Legg inn en kommentar