Når nøden er størst ...

Trøtt subber jeg inn på badet. Forsøker å smile til meg selv i speilet, men sliter med å få opp øynene. Sutrer, mens jeg vrenger av meg nattesøvnen. Jeg skrur på vannet i dusjen. Åpner dørene og valser inn. To uproporsjonalt lange bein går i sikk sakk, mens vannet sildrer. Jeg snur meg litt for fort, uten helt å ha styring på føttene, og får full strike. Igjen. Morgen etter morgen etter morgen.

Disse forbanner jeg hver eneste morgen.

Hvorfor er det så forferdelig vanskelig å kaste gammel dusjsåpe og foreldede sjampoflasker?

Som små soldater står de på geledd. Noen helt tomme. Noen med litt såpe i bunnen, som jeg syntes det ble så kjedelig å forsøke å riste ut mer av, at jeg kjøpte nytt. Kjøpte nytt, mens jeg tenkte at jeg skulle la den gamle stå, og at jeg sikkert ville bli glad for at jeg hadde noen sjamporester en dag. I tilfelle det skulle bli akutt økonomisk nedgangstid, liksom. Da hjelper det godt på med 8 ml gammel dusjsåpe.

Hver eneste morgen river jeg flaskene over ende. Enten gir jeg venstre flanke et solid tupp, og lar dem falle som dominobrikker, eller så slår døra inni fra styrbord side, og de faller hulter i bulter den andre vegen. Av og til er sluket tett. Da letter de fra underlaget, og blir liggende og duppe rundt tærne mine.

Jeg går ingen steder før jeg har dusjet. Jeg er over snittet interessert i vaskemidler. Vi minnes fortsatt krisetilstandene den sene sommerkvelden for et par år siden, i barndomshjemmet: Herr Glom hadde tatt seg et bad. I dét vannet skulle ut av karet, viste det seg at sluket var tett. Et helt badekar var på vei ned i førsteetasje, og tok snarvegen under døren og gjennom taket, mens herr Glom sto og dusjet av seg badevannet. Vi trenger ikke rippe opp i alle detaljene, gulvene som måtte brytes opp og takene som måtte skiftes, men i vill panikk, mens mor Glom svinset rundt med tilitersbøtter og familiens håndklepark, ropte pappa Glom ut ”HAR NOEN NOE PLUMBO??”. Det er vel heller sjelden en familiefar som ber kone og barn om løsemiddel en sen sommerkveld får positivt svar, men hey – hva man har! Ut fra pikerommet spratt det Plumbo, både flytende og i pulverform.

Plumboen var også en rest. Jeg kunne godt sagt at jeg nå sparer på sjampo, balsam og såpe fordi jeg er klok av skade, men det blir å ljuge. Det handler om latskap. Det er som steinen i skoen man flytter rundt med tærne en hel dag, fordi det er for tungvint å ta av seg på beina. Eller som bh-stroppen som har vridd seg på ryggen, men som man ikke orker å ta av genseren for å vri tilbake, og heller går og drar i noen timer. Jeg vet inderlig godt at såpeflaskene neppe spaserer ut døren og opp i søppelsekken på eget initiativ.

Enn så lenge blir de stående i dusjen. Enn så lenge vil de tjenestegjøre som hverdagens 13 bowlingkjegler, de som morgen etter morgen rister liv i mine dystre sider, og sørger for et slagkraftig ”men kjære vene, da!!!” der inne i dusjkabinettet.

Forresten: Har noen noe gammel Plumbo, så kan jeg bytte. Lageret er tomt.