En grill må til

Når man er voksen, må man ha grill. Visstnok. Dette var for meg en helt ukjent regel, men i visse kretser er det en slags vedtatt sannhet. En grill må til, og sånn er det med den saken.

Midnattsgrilling på hyttetram, med ullpledd, hvitvin og hodelykt.

Aller helst skal det være gassgrill. Jeg har ikke noe videre tett kjentskap til sånt, og lot meg friste til litt googling. Nå sitter jeg lamslått tilbake. Lite visste jeg om at gassgrilling er en egen profesjon, på høyde med laksefiske og golf. Vi siterer fra et tilfeldig valgt gassgrillnettsted: ”Denne modellen fra Weber, Q 300, er produsentens flaggskip innen moderne designgassgriller. Den har to brennere, hvorav den ene er P-formet, noe som gjør langtidssteking mulig.” Aha. På grillspråk er dette selvfølgelig bare vanlig dagligtale.

Minuset med gass er at gammelt fett ikke lar seg brenne bort, hvilket enkelte praktiserer. Fordelen er at det går fort. Men hei, vent nå litt: Å grille fort? Er ikke hele poenget med grilling at det skal være langsomt, solfylt og hyggelig? At man skal marinere biffen i tennvæske, og krype til køys med lukten av svidd sommerkotelett i håret?

Det var sånn barndommens grillmåltider var. Halve familien ville ha parasoll. Den andre halvparten ville ha sol. Og sånn satt vi og kranglet om solskjerming eller ikke. Vi spiste brente pølser, og trodde vi fikk bedre sangstemme av det, mens åtte illsinte veps danset krigsdans rundt middagsbordet. Potene ble kalde mens kjøttet stekte, og måtte krydres med brutale mengder grillkrydder for å bli dugelige. 

Bøttegrillen til venstre skjønte vi lite av, og gikk for
gjenbruk av naboens engangsgrill.

Jeg har en rød bøttegrill med prikker, og matchende grillbestikk. Den er så langt bare brukt én gang, på pikniktur like utenfor hybeldøren på Lillehammer. Verken grillkollegaen min eller jeg skjønte helt hvordan vi skulle få den til å fungere, og etter å ha spitet ut en halv flaske tennvæske, ga vi opp.

Det tok tid med bøttegrillen. Lang tid. Etter bortimot halvannen time, nærmet maten seg gjennomstekt, primitivt tilberedt på naboens gjenbrukte engangsgrill, mens bøttegrillen sørget for å røyklegge halve Fåberggata. Men er det ikke akkurat sånt som er hyggelig med grill, da? 

Journalistikkstudentene griller. Sjarm.

Kanskje ikke, når alt kommer til alt. Hadde jeg hatt en sulten familie sittende på vent, ville jeg vært krakils uenig i dette. Jeg ville at det skulle gått fort å grille. Men så langt i livet har jeg ikke påtatt meg overveldende mye grillansvar, og jeg synes fortsatt det er hyggelig at noen ting går litt tregt. Antakelig først og fremst fordi jeg fortsatt nøyer meg med å sitte og se på.

Men bare vent. Plutselig en dag er jobben min. Da kan du være sikker på at jeg skal ha gassgrill, jeg også, med fire rustfrie brennere, røykboks, infrarød rotisseribrenner, kraftig el-motor, SnapJet-tenningssystem, rustfrie rister, integrert termometer og polerte kantlister.

Bare vent. Den dagen kommer. Jeg må bare skaffe meg en platting først.