20. september, 2003: Hanne Maren har stjerner i blikket. Munnvikene har hengt seg opp, der hun sitter og applauderer på Victoria, Scene West. Ingrid Bjørnov, heltinnen over alle heltinner, har akkurat spilt kveldens siste ekstranummer. Hanne Maren har vært ihuga tilhenger lenge.
Salen var i ferd med å tømmes. Med et sammenbrettet A4-ark i den ene hånda, og en kulepenn i den andre, sto jeg der. Pustet dypt. Seg nedover mot scenen. Tok sats, og dristet meg til å spørre trommeslageren om han kanskje hadde mulighet til å hjelpe-meg-bittelitt-med-å-få-Ingrid-til-å-skrive-navnet-sitt,-sånn-hvis-hun-var-bak-der-et-sted-og-hadde-noen-sekunder-til-overs,-lissom.-Kanskje- (ÆÆÆÆHHH!!!) På nervøs sekstenårings vis.
”Jo, men bare still dere borte ved baren, så kommer hun nok snart”, svarte han.
Salen var i ferd med å tømmes. Med et sammenbrettet A4-ark i den ene hånda, og en kulepenn i den andre, sto jeg der. Pustet dypt. Seg nedover mot scenen. Tok sats, og dristet meg til å spørre trommeslageren om han kanskje hadde mulighet til å hjelpe-meg-bittelitt-med-å-få-Ingrid-til-å-skrive-navnet-sitt,-sånn-hvis-hun-var-bak-der-et-sted-og-hadde-noen-sekunder-til-overs,-lissom.-Kanskje- (ÆÆÆÆHHH!!!) På nervøs sekstenårings vis.
”Jo, men bare still dere borte ved baren, så kommer hun nok snart”, svarte han.
Jeg dyttet mor, far og lillebror foran meg, konsertfølget. Subbet bortover. Pulsen krabbet oppover mot 300. Jeg vaklet rundt på en barkrakk. Holdt meg fast i bardisken. Eksamensnervene før tysk muntlig kan på ingen måte måle seg.
Helt til ... det klikket i høye heler. Lyden kom nærmere og nærmere. Og plutselig var hun der.
Jeg var i ferd med å sige sammen under bardisken i det mor dro fra fotoapparatet. Lillebror ble sendt bort til heltinnen. Selv var jeg ute av stand til å bevege meg på to bein.
Mor vred fram filmen. Knipset. Og… Dddssjzzzzzzzzzzzzzzz.
Husker dere hvordan det var? Når man trodde filmen hadde 32 bilder, mens den i virkeligheten ikke tok mer enn 24?
Lillebror og Ingrid Bjørnov var foreviget, og filmen ute. Mor ble så blek som jeg aldri har sett henne, verken før eller siden. Selv fyren i baren stoppet opp et lite øyeblikk. Det ble fryktelig, fryktelig stille. Og der sto vi, en pianoheltinne, en litt flat mor, en far som hadde kameraet sitt hjemme, en tolvåring som var dratt med på noe han ikke helt visste hva var, men var fotografert sammen med sin søsters heltinne, og storesøsteren selv, fortsatt med et sammenbrettet, litt klamt A4-ark i hånden. For sistnevnte nærmet verden seg den sikre undergang i rekordfart. Et øyeblikk, og en sinnsstemning, som aldri lar seg glemme.
Heltinner er ikke heltinner for ingenting. Hun tok regien, sendte far ut på jakt etter nærmeste filmrull, guidet av fyren bak bardisken. Pappa løp av sted, og vi andre sto mer eller mindre målbundne tilbake.
Hva i alle dager snakket vi om? Jeg har ikke nubbsjans til å huske det - heldigvis. Jeg var bare overlykkelig i det pappa kom trimmende tilbake fra Narvesen, med Kodak i jakkelomma. Kvelden var reddet. Den første Klassisk Hærverk-omgangen min. Den første av ti.
Historien slutter på ingen måte her, men for bloggens del setter vi et kraftig punktum, slår fast at Familien Glom scorer høyt på Ting man ikke gjør-statistikken, og konstaterer at det er bra filmrullen er ute for godt.
Husker dere hvordan det var? Når man trodde filmen hadde 32 bilder, mens den i virkeligheten ikke tok mer enn 24?
Lillebror og Ingrid Bjørnov var foreviget, og filmen ute. Mor ble så blek som jeg aldri har sett henne, verken før eller siden. Selv fyren i baren stoppet opp et lite øyeblikk. Det ble fryktelig, fryktelig stille. Og der sto vi, en pianoheltinne, en litt flat mor, en far som hadde kameraet sitt hjemme, en tolvåring som var dratt med på noe han ikke helt visste hva var, men var fotografert sammen med sin søsters heltinne, og storesøsteren selv, fortsatt med et sammenbrettet, litt klamt A4-ark i hånden. For sistnevnte nærmet verden seg den sikre undergang i rekordfart. Et øyeblikk, og en sinnsstemning, som aldri lar seg glemme.
Heltinner er ikke heltinner for ingenting. Hun tok regien, sendte far ut på jakt etter nærmeste filmrull, guidet av fyren bak bardisken. Pappa løp av sted, og vi andre sto mer eller mindre målbundne tilbake.
Hva i alle dager snakket vi om? Jeg har ikke nubbsjans til å huske det - heldigvis. Jeg var bare overlykkelig i det pappa kom trimmende tilbake fra Narvesen, med Kodak i jakkelomma. Kvelden var reddet. Den første Klassisk Hærverk-omgangen min. Den første av ti.
Historien slutter på ingen måte her, men for bloggens del setter vi et kraftig punktum, slår fast at Familien Glom scorer høyt på Ting man ikke gjør-statistikken, og konstaterer at det er bra filmrullen er ute for godt.
(Av og til tenker jeg at det ikke hadde gjort så mye
om Narvesen hadde vært utsolgt for filmruller ...)
om Narvesen hadde vært utsolgt for filmruller ...)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar