Nett for nett

Blank telefonliste på iPhonen. Blankt kameraalbum. Ikke én eneste app, ikke engang Wordfeud. Sånn kan det gå.

Etter å ha slitt med en uvillig og krank PC, har jeg kjøpt Mac. En estetisk vakker sak, akkurat passe kraftig, akkurat passe stor, akkurat passe alt sammen.

Så skulle jeg ha nett på denne maskinen, enklere sagt enn gjort. Jeg er en svoren fan av mobilt bredbånd. Jeg plugget det inn, og rakk så vidt å installere før feilmeldingen kom.

Først sto jeg 20 minutter i telefonkø hos Apple support. Jeg leste opp serienummeret én gang. Så en gang til. Så en tredje gang, før han i den andre enden sa jeg måtte ringe Telenor isteden. Ny telefonkø.

Ronny hos Telenor er en kjernekar. Makan til hjelpsom type skal du lete lenge etter. Humor hadde han også. Det trengtes utvilsomt for å få løst mobilt bredbånd-utfordringen.

Følg meg nå, og hold tunga rett i munnen: For å få brukt det mobile bredbåndet, måtte jeg først laste ned en Java-oppdatering, fra et nett jeg ikke hadde tilgang til ennå. Alternativt kunne jeg koble iPhonen til Macen, og dele nettverk til Macen fra den. Problemet var bare at iPhonen ikke var oppdatert på en stund, og slett ikke i stand til å dele noe som helst. For at den skulle kunne gjøre det, måtte den oppdateres, nettopp via en datamaskin med internett.

Jeg har spurt venner, plaget en fotograf (som konkluderte med at Macen i alle fall var et estetisk vakkert møbel) og terrorisert Apples  support. Da klokka nærmet seg sju i kveld, satte jeg kronen på verket, helt selv. Jeg drev med multitasking, lastet ned Java på telefonen (på trådløst jobbnett, for ordens skyld) og oppdaterte iPhonen, for å få ”dele internett”-knapp til en senere anledning, samtidig.

Macen gikk det fint med. Til alt overmål er den på nett, fit for fight. Telefonen, deriomot… Det må ha gått litt fort i svingene. Plutselig, etter en oppdatering, var iPhonen som ny, blottet for innhold. 500 bilder er borte. 300 kontakter. Alt av meldinger. E-posten er vekk. Appene er forsvunnet, musikken det samme. Alle de digitale post-it-lappene er tilintetgjort.

Godt og vel fem timer har jeg brukt for å få nett på datamaskinen. Resultatet er en nærmest formatert telefon. Det utspant seg noen scener ved kontorpulten, helt til det slo meg at livet ikke er digitalt. At det tross alt bare dreide seg om noen bilder, tall og tegn. At menneskene på det som en gang var en rimelig lang telefonliste ikke er borte, bare numrene deres.

Vårrengjøringen ble gjort litt i overkant grundig i år, men jeg er i stand til å smile av det. Wordfeud er nemlig tilbake, med alle spillene intakt ...