Når blir man voksen?

Hvor mange sånne kaker mormor har bakt, vites ikke.

Plutselig tok jeg meg selv i å stå i kø med en blomsterbukett i armene. Mitt livs første. Dagen før hadde jeg stekt 3,5 kilo kjøttdeig, som bursdagsgjester skulle fôres med. Bordene var dekket med stettglass. Det lå både kniv og gaffel ved siden av samtlige tallerkener. Ikke sånn ”kniv og gaffel til noen, resten tar servietter”, liksom. Sånn det var for et år siden. Neida. Orden nå. Med ekte papirdamask og levende lys.

Det var mens jeg sto og kuttet stilkene på mine aller første avskårne blomster, det slo meg at dette kanskje er å være voksen. Blomsterbukett, liksom? En grønn plante er greit, men roser i vase? Kjære vene.

I ren voksen-panikk styrtet jeg til butikken igjen, og fylte handlekurven med ballonger og serpentiner.

Joakim tar ansvar for pepperkaketoget. Bakt i desember.

Når man er liten, tenker man at voksen er noe man plutselig bare blir en dag. Så blir man voksen, men man skjønner det ikke. Og når man skjønner det, vil man liksom ikke innse det. Ikke før man er i en situasjon hvor man gjerne vil bli sett på som voksen, og noen snakker til deg som du slett ikke skulle være det. Vi mennesker er ikke enkle. Kanskje handler det om ønsket om alltid å ville være noe annet, at sletthårede mennesker vil ha krøller, og krølltopper baler med rettetang.

Seriøse greier! Se, de har til og med fått bestikk i år!

Trøsten var lille Caroline, 2 ½, som mente det var rent for gæli at jeg bodde i leilighet helt mutters alene, og som hadde en helt klar formening om at jeg burde bo sammen med mammaen min. Eller at jeg kanskje kunne spørre mormor om jeg kunne få være med hjem til henne ... Det veide opp for blomsterstilkkuttingen.