Halvveis til halvveis

Jeg skal være forsiktig med å si at 25 år tynger meg, og noen milepæl er det vel heller ikke egentlig. Likevel gir vissheten om at jeg om temmelig få strakser er halvveis til halvveis en merkelig følelse av å ha gjort unna første etappe.

Jeg husker femårsdagen min godt. Jeg satt inni et dynetrekk jeg hadde fått og strigråt, fordi jeg absolutt ikke ville forlate firetallet, mens selskapet sang og kakelysene brant.

Fem år senere, på den tiden føttene snek seg oppover mot 40 i sko, og naboen sa at ”håh, de kanintennene dine kjenner jeg igjen!” da jeg gikk julebukk, var jeg overbevist om at jeg var voksen. ”Ti år – voksen og selvstendig”, tenkte jeg, mens jeg knyttet et sløyfebånd rundt halsen på teddybjørnen som akkurat var pakket ut…

Visste dere forresten at 25 år kvalifiserer til jubileum? Sånt er liksom ikke ordentlig før man runder 50, men per definisjon er 25 jubileum. Jeg kjenner en mild forakt når bedrifter og annet som liker å feire seg selv påstår at de har tiårsjubileum, for det er det virkelig ingenting som heter. Jubileum er delelig med 25, punktum. Oldemor rakk fire. Hun takket for seg i en alder av 101 ½ år, og etterlot seg gode gener.

Jeg har lovet bilde fra første skoledag en hel del ganger. Nå er det på tide å få det ut, som en slags kroken på døra for første etappe. Mitt 100 prosent selvvalgte antrekk bestod av en stor, grønn t-skjorte, enda større gul genser, knestrømper til oppå lårene, panneluggen livlig oppsatt, og ikke minst en riktig snasen sykkelshorts, prydet av overdimensjonerte ananas og meloner. Jeg antar at mor hulkegråt innvendig, og drømte om å se sin datter i blårutet kjole og med musefletter, sånn absolutt alle de andre jentene hadde. Det fikk hun ikke. Jeg skal prøve å gjøre det godt igjen i andre etappe.

Det verste er at jeg valgte det helt selv.