De første to skiturene er gjennomført. 1,6 mil til sammen.
- Hvordan var føret? Spør folk.
- Hvor gikk du?
- Var skiene gode?
Jeg må melde pass. Jeg vet ikke hvordan ski egentlig skal være. Jeg vet ikke hvordan føret skal være når det er godt, og som totalt ukjent i løypenettet, og helt uten stedsans, er det vanskelig å si nøyaktig hvor jeg har gått.
- Først litt oppover. Så litt nedover. Det var best føre nedover, svarer jeg.
I dag vet jeg hvor jeg har vært, tur-retur Målia. For ikke å juge på distansen for eventuelt lokalkjente, skal jeg være så presis at jeg skryter av 9,8 tilbakelagte kilometer bare i dag. Det minnet brukbart mye om gamledager: Far labbet foran. Jeg halset etter. Når jeg klarte å ta ham igjen, peiset han på videre.
Rapporten fra dagens tur, er at jeg fortsatt har store vanskeligheter med å se sjarmen i skitur. Når jeg trasker bortover i spor hundrevis av mennesker har trasket i før meg, forbi 4,9 kilometer grantrær, og forbi de samme 4,9 kilometerne grantrær en gang til, synes jeg tilværelsen er litt i overkant forutsigbar. Men, okay, greit nok, jeg skal innrømme at det ikke er like pyton som ventet. Jeg hadde trodd jeg skulle kunne rapportere om staver, bein, ski og armer i et eneste virrvarr, men saken er at dette faktisk går ganske fint. Også har jeg jo ski som holder humøret oppe.
Vel, alt i alt er det kanskje ikke så ille.
Hvis noen forresten skulle lure på om Kvikk lunsj-ski og matchende lue fører til stirring: JA!
1 kommentar:
Hei! Du overrasker stort med dine lange skiturer! Jeg mistenker at du har undervurdert deg selv i mange år. Fint at du også får brukt ditt skitalent. Ja, du får nok mange blikk og oppmerksomhet for utstyret ditt, og flere har nok lyst til å slå av en prat med deg, hvis du ikke har for stor fart. Lykke til videre! Hilsen Gt.
Legg inn en kommentar