Vondt og varmt

Hvordan det gikk til, vet jeg ikke, men plutselig satt jeg der med tekoppen i fanget. Glohett vann, som sekunder før hadde putret lystig i HAs vannkoker, trakk seg inn i buksestoffet. Spontanreaksjonen skal ikke beskrives i detalj, vi kan gjøre det kort og enkelt: JA, det gjorde vondt. Ordentlig vondt.

Jeg kuet et brøl, beit tenna sammen og stormet inn på do. Og det var i det jeg sto der og forsøkte å roe rødglødende hud, det rant meg i hu hvor mye verre det kunne gått. Koppen kunne for eksempel veltet en annen retning, slo det meg. Skal man først veive om seg med to desiliter tevann, er det mye bedre å ta imot selv, enn å sende det i fanget på sidemannen. Mer dannet, liksom. Dessuten ville det vært betraktelig verre om det hadde skjedd på en dag uten slingringsmonn. Og, ikke minst: Hvis man først velger å ta seg en dusj i vann nær kokepunktet, er kaffebaren på jobb en utmerket arena.

En venninne prøvde seg på det samme om bord i fly, nemlig. Litt turbulens var alt som skulle til for å få kaffekoppen til å vakle, og der satt hun: Søkkende våt, fastspent, på veg til London og med iltre flammer oppover lårene. Kabinpersonalet latet til å ha rutine på den slags hendelser, og i det flyet landet på Heathrow, sto en ambulanse og to brannmenn (!) klare til å ta hånd om ulykkesfuglen.

Det er helt utrolig hvor mye vann det er plass til i én kopp. Eller i et glass. Det visste jeg egentlig fra før. Under en middag i et varmt sommerbryllup for en stund siden, skjenket sidemannen meg plutselig hvitvinsglasset sitt. Hyggelig med sånn sjenerøsitet, selvsagt, men det var nok ikke helt planlagt, for hun valgte å helle det utover tallerkenen og kjolen min. ”Det går så fint, atte!” sa jeg gledesstrålende den gangen. (Egentlig kom ordene rett fra hjertet, for det ville jo vært uendelig mye verre om det var JEG som hadde helt MITT vinglass over HENNE) ”Det er jo ganske varmt her, så det er bare godt å få avkjølt seg litt”. Sidekvinnen fikk så dårlig samvittighet at det så ut som hun skulle gå i oppløsning der hun satt, og øste ut unnskyldninger i et tempo som overgikk vinens flukt fra glasset. ”Det var tross alt ikke rødvin!” trøstet jeg.

Uansett hvor ille ting er, kunne det alltid vært verre. Med tevannoppvarmede bein styrtet jeg hjem fra jobb for å skifte, rotet fram en romslig søndagsbukse, forsøkte å døyve smertene med myggsalve, og følte meg heldig. 

Det finnes alltid en trøst. Sånn var det for den forbrente venninnen med den plutselig tomme kaffekoppen på flyet også. Hun kunne feire at hun endelig fikk noe ut av reiseforsikringen sin.