Når løsningen er en sag

Kvikk lunsj-skiene jeg fikk i hus, som ifølge avtalen skulle gjøre meg til en skiløper av rang, har ikke fungert helt etter planen. Noe mer aktiv er jeg riktig nok blitt. Det skulle ikke så mye til, etter 15 vintre med totalavhold, men i år har jeg nøyd meg med to turer. Begge i regi av jobben, fornøyelig nok.

I Akersgata har journalistene det sikkert rimelig tørrskodd, tenkte jeg i dag morges. Klokka var 09.15. Jeg sto på en sausete grusveg, med søleflekker oppover overtrekksbuksa, rød Swix i den ene hånda og klister i den andre, klar for å håve i land en reportasje der ute mellom busk og kratt.

Tid for selfie, etter 4,5 strabasiøse og fuktige
kilometer. Tross alt fortsatt rimelig blid. 

Jeg smurte ski. Jeg spente på meg ski. Og jeg la i vei innover. Nå ser du kanskje for deg reneste idyllen, med hvite vidder og blå himmel? I så fall må du omstille hodet en smule. Se heller for deg en isete løype, fint duskregn, tåke og laber bris.

Sånn var virkeligheten. Og det var da og der, i bunnen av den nederste bakken, det rant meg i hu hvorfor jeg ba noen om vennligst å skaffe til veie en sag litt brennkvikt under et familieskirenn på en bortgjemt hytte da jeg var ti år. Det var den dagen jeg la opp. De skiene, godt merket, har aldri siden vært i bruk. De står innerst i garasjen, til skrekk og advarsel, og ber om å bli lyttet til.

Drøyt to kilometer strakt oppover. I duskregn. I en løype så beinhard at skiene sklir sidelengs bare du tenker på fiskebein, med is både i rubben og absolutt alle andre steder. Brilleglass som dugger. Det var ikke det spøtt idyllisk på reportasjetur. Om utgangspunktet fra naturens side ikke akkurat var direkte forlokkende, bidro da heller ikke jeg til å lysne det nevneverdig. Jeg kom opp med et nytt banneord for hver tre jeg passerte oppover i lia. Da samtlige fraser jeg lærte under studietiden i Nord-Norge var brukt opp, vurderte jeg å segne hulkende om, ringe sjefen, og … ja. Be om en sag, selvfølgelig. Litt brennkvikt.

Det blir bedre nedover igjen, trøstet jeg meg med i det jeg labbet de siste meterne opp til hytta hvor intervjuobjektene satt klare med ferske skillingsboller. ”Kommer du på ski?” spurte de. ”Vi har gått på beina. Også har vi med oss akebrett, for det er så isete i sporet at det er helt umulig å bremse når man skal nedover igjen”. Det var bare å glede seg.

Kvikk lunsj-ski skaper begeistring, til og med
hos generalsekretæren i Turistforeningen. 

Heldigvis var det ikke så ille. Skiene mine, innsauset av klister, krydret med barnåler og annen vårlig nedfallsfrukt jeg hadde sopt med meg fra sporet på veg oppover, var alt annet en glidet. Dessuten hadde det begynt å snø. Store, våte filler, som la seg som et klebrig belegg på bakken. Jeg staket som besatt nedover, med snøfiller kilt mellom skjerfet og haken, i frisk motvind.

Tross alt kom jeg meg ned igjen kjappere enn dem med akebrett.

Dette ble årets siste skitur. Nest første, og siste. Den første skituren, også den i embetets medfør, foregikk sammen med generalsekretæren i Turistforeningen, distriktets lokale turistforeningsleder, to friskuser fra NRK og en flokk pensjonister. Til tross for kyndig hjelp med skismøring, oppmuntrende "nå nærmer vi oss hytta!!"-tilrop og glitrende vær og føre, ble jeg og Kvikk lunsj-skiene hengende etter da også. ”Har du smurt med sjokoladesaus, eller?” lurte generalsekretæren, og føk av sted. Et presist spørsmål.

Kanskje er det skitalentet mitt det er noe galt med, og ikke løypene. Jeg har nok litt å gå på når det gjelder teknikk. Det kjennes i fiskebeinmusklene.