Du grønne, glitrende ...

Det var i det øyeblikket 2,30 meter edelgran plutselig lå horisontalt bortover stuegulvet, og tre liter vann fra en underdimensjonert juletrefot fløt utover parketten, at det holdt på å gå i svart for Herr Glom.

I år som i fjor hadde han forsøkt seg på juletrefangst i svigerfars skog, men uten hell. Trærne var under konas minimumskrav, og Herr Glom måtte mutt vende hjem med uforrettet sak. Det var tre dager til julaften. Det bar strakte vegen mot kjøpetre.

Én treselger kunne tilby juletre for en femtilapp, men da måtte familiefaren ta det usett. Glom takket klokelig nei. Et annet sted hadde de praktfulle grantrær, så rette og pene at de så ut til å være formstøpte. Fru Gloms ”treet må nå over dørkarmen. Den er 2,10” klang i Herr Gloms hode, der han betraktet de kjegleformede, lubne og litt kortvokste vidundertrærne, før han satte seg i bilen og kjørte videre til neste utsalgssted.

Jeg vet ikke riktig hvordan beslutningen ble fattet, men plutselig hadde herr Glom kjøpt edelgran. Et digert buskas for 500 kroner, på billigsalg, fraktet hjem inni stasjonsvognen, slept med over stuegulvet og plassert i juletrefoten. Det var høyt nok for en gammel villa.

Treet sto stille i omtrent fire sekunder, før en svisj, et brak og noen saftige gloser gjallet over nabolaget. 2 meter og 30 centimeter edelgran lå nå tvers over stuegulvet, badet i flere liter vann fra juletrefoten. Det var lille julaften. NRK hadde allerede satt ribba i ovnen.

Fru Glom tørket. Herr Glom kuttet. Den julepyntede stua ble i løpet av sekunder omgjort til speiderleir. Herr Glom spikket seg oppover stammen. Edelgrana ble heist til værs igjen, Fru Glom ble beordret ned på huk bak treet for å støtte opp, og alt så ut til å gå riktig fint. Riktig fint, helt til Fru Glom minnet om at hun slett ikke hadde tenkt å sitte på huk bak et juletre hele jula.

Da hentet herr Glom fram motorsaga. Illsint, svett og blakk gjøv han løs på stammen. Kuttet først av ti centimeter. Så ti centimeter til. Barnålene flagret og kvaen fløt. Etter en halvtimes iherdig innsats satt han igjen med en trestamme, litt lavere enn de kjegleformede, forlokkende trærne fra juletreutsalget han hadde vært innom, med en gren hist og her. Den nederste delen av edelgrana, den pene delen der grenene satt tett, var nå borte.

Gamle speidere gir seg ikke, og grener hadde Herr Glom nok av. Han fant fram boret. Oppover stammen, som slett ikke strakte seg opp til dørkarmen, boret juletreets rettmessige eier hull. Mange hull. Deretter gikk han med kirurgisk presisjon i gang med grentransplantasjonen.

Maken til juletre har ingen noen siden sett. Etter noen runder med motorsag og litt annen bearbeiding endte barndomshjemmets fangst opp som en firkantet koloss, overøst med glasspynt og glitter. Andre juledag takket første transplanterte grein for seg.

Nå er treet kastet på dør. 2013-grana skriver seg inn i historien som et skrekkeksempel. Det peneste vi kan er at treet hadde solid stamme.

Slik så mitt eget, selvhugde juletre ut.