Det var da jeg skulle finne en høvelig boks til høstens blåbærmuffins at jeg møtte på dem: Berlinerkransene fra i fjor. Seksogåtti stygge småkaker som fortsatt så nybakte ut, overstrødd med glitrende perlesukker. Tørt og godt oppbevart, innerst i kjøkkenskapet. Absolutt urørte.
Jeg var i overkant ambisiøs før jul i fjor. Sene desemberkvelder ble fylt med smør, sukker og mel. Jeg hadde første advent i egen leilighet, og skulle bli husmor i en fei. Det har familien ledd mye av. Dyrt ble det også. Strømmåleren satte inn femtegiret, der jeg sto med margarin mellom fingrene og forbannet kokeboka.
Min nokså unge pepperkakekollega flirer rått når jeg nevner pepperkakedeigen fra i fjor. Vi knadde og kjevla, men uansett hvor godt vi forsøkte å lappe sammen, ble deigen seende ut som en modell av mjøsisen i skarp vårsol. Den var så tungt lastet av hvetemel at en glutenallergiker ville fått magetrøbbel bare av synet.
I frykt for brukne tenner torde jeg ikke servere fjorårets pepperkaker, men jeg husket å kaste dem. Berlinerkransene, derimot, står fortsatt i kjøkkenskapet. Jeg vet ikke helt hva de venter på. Eller hva jeg venter på. Vennligsinnede kolleger foreslo i januar at jeg skulle ta dem med på jobb. Her går det meste unna, men i frykt for at akkurat mine julekaker ikke ville bli rørt, torde jeg ikke servere dem.
Jeg kommer ikke til å gi opp. Med rekordfart fyker vi mot sju nye slag, og jeg lurer på om jeg kanskje burde starte snart. Så vil jeg ha tid til å gjøre meg riktig flid med julekakene. Øyensynlig holder de seg ganske godt. Og ettersom de uansett ikke blir spist, har neppe datostemplingen stort å si.
(Publisert som God dag i HA 5. september 2013)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar