Hole in one!

Den vesle ballen spratt noen ganger bortover den grønne filten, dundret inn i kanten på den andre siden av banen, skiftet retning, trillet elegant tilbake, sirklet en runde rundt hullet og ramlet perfekt nedi. «Hole in one!» brølte jeg, hevet minigolfkøllen over hodet, og svingte meg rundt i en seiersdans.

Mor lo så hun hadde problemer med å stå oppreist. Far stirret vantro på meg. Lillebror løp mot hullet for å dobbeltsjekke at ballen min virkelig hadde havnet nedi på første forsøk. Der lå den, i hullet på bane seks. Problemet var bare at vi spilte på bane fire.

Ferieparadisets minigolfbane var godt bygget opp. Mellom de 18 banene hadde de fått klemt inn noen små basseng, med mosaikkmønster i bunnen. Andre steder sto kaktuser. Over små kulper var det bygget broer. Det var virkelig tilrettelagt for å slå seg løs, og jeg slo og slo. Sjuogtredve slag brukte jeg på det meste. Putter?n funket ypperlig for himmelhøye svev. Det minigolfbanearkitektene hadde satt opp som hindringer, forserte min lille kule glatt. Ballen skvatt over dammer og blomsterbed.

Visstnok er det egentlig slutt etter sju mislykkede forsøk i minigolf, men familien er raus. De vet at jeg ikke gir meg. På et tidspunkt så vi oss nødt til å leie inn dykker, men på mirakuløst vis fikk lillebror fisket ballen opp igjen fra en av de mange dammene, før han flyktet unna, med armene lagt beskyttende over hodet. Innen vi hadde fullført bane 18, hadde jeg skadeskutt to kaktuser, kavet etter ballen i småkulper tre ganger, og skremt bort absolutt alle andre turister.

Jeg blir ikke å finne på Atlungstad med det første. Så høye handicap finnes ikke.


(Publisert som God dag i HA 12. september 2013)