Selvskryt straffer seg

Sett bort fra den ene nyplantede ripsbusken som fikk litt hard medfart under et arbeidsuhell med gressklipperen, går første sesong med egen hage fint. De sju bringebærbuskene vokser så hurtig at det er rent festlig å følge med på dem. Jeg tar meg selv stadig i å ligge med stjerten i været og plukke ett og ett gresstrå fra under stikkelsbærbusken, i håp om å gi den optimale vekstforhold.

Det eneste jeg mangler er tomatplanter. Det har mor. En stiv stilk med frodige blader og en klase grønne tomater. Jeg titter lengselsfullt bort på den hver gang jeg er innom barndomshjemmet. Jeg skulle ønske tomatene var mine. Det virker så eksklusivt å servere hjemmedyrket til grillmaten.

Mor har skjønt tegningen. Skjønt at jeg er litt misunnelig, at jeg allerede nå sitter og sikler på denne lille økologiske tomatklasen, med en kilopris på bortimot tusenlappen. Min store fordel er at de vil modnes mens hun selv er på ferie. Det har også tomatdyrkeren innsett, og det var en gledens dag da jeg her forleden ble tiltrodd ansvaret for både plukking og spising.

Jeg klarer ikke slutte å skryte av gartnertalentet mitt. Det burde jeg. Nå like før ferien burde jeg heller minnet mor om den sommeren jeg nokså effektivt tok livet av samtlige potteplanter, enn å skryte av nyervervet kunnskap. Det fulgte nemlig en liten klausul med løftet om tomatene: «du vanner vel litt her mens vi er på ferie», sa mor, der vi satt ute i barndomshjemmets blomsterflor, blant 30-40 potter, bed og kasser, proppende fulle av ting som skal ha omsorg og nok næring.

Nå sitter jeg her med skjegget i postkassa, nyervervet vanningsansvar og løfte om fire grønne tomater. De har å bli gode.


(Publisert som God dag i Hamar Arbeiderblad 11. juli 2013)