Fiskelykke i solnedgang

Varm kveldssol fikk havet utenfor Jyllands kyst til å glitre idyllisk. Langt der ute putret et par danser i ei lita jolle. På brygga sto en fiskehandler og veide opp reker. Noen få meter bortenfor sto Herr Glom, med fiskestang. Han hadde tatt med seg barna ned til kaia, for å lære bort noen knep.

”Nå skal dere få se”, sa Pappa Glom, og lot storesøster på sju agne kroken med en raus porsjon nyinnkjøpt sursild. Lillebror på tre år fulgte nysgjerrig med. Pappa Glom øste av sin kunnskap, og la ut om tidligere fisketurer. Optimismen rådet i det han festet grepet om skaftet på stangen, gikk et par steg bakover, trakk fram en god dose urkraft og sendte kroken utover i det glitrende havet.

Vi fulgte sursilden med blikket, men plutselig var den vekk. Pappa Glom satte hånden mot pannen som solskjerm, og speidet etter duppen. ”Det var et veldig langt kast! Jeg kastet så langt at vi ikke kunne se at den landet”, strålte han om kapp med julisola, mens han så for seg både havørret og torsk til kveldsmat. ”Jeg har allerede napp!” fortsatte han entusiastisk, lo en trillende latter og begynte å sveive inn.

Brått ble idyllen skåret i to av noen gutturale vræl, samt hissige fraser på pære dansk fra den vesle jolla. En kraftkar med oransje redningsvest begynte å kave febrilsk med armene. Han sprellet som en laks, mens han klapset seg på brystet med begge hender. Så ble Herr Gloms snøre kuttet. Tilbake i jolla satt en forvirret og nokså arg danske med en krok fullesset av sursild festet i vesten.

Det ble ikke noe fiskemåltid den julikvelden i 1994, men Pappa Glom kan i  det minste skryte av rekordfangst. Barna hans ble det aldri storfiskere av. Og om sursild funker som agn - det vet vi til dags dato ikke. 


(Publisert som God dag i Hamar Arbeiderblad 4. juli 2013)