Berlinerkransregningen har kommet!

Fire sifre lyste mot meg. Eidsivas nyttårshilsen var et så sørgelig syn at jeg sto i umiddelbar fare for å sette en håndfull mokkabønner i halsen. Regningen fra november var plutselig tredoblet, uten at jeg i første omgang helt kunne skjønne hvorfor.

Jeg bladde kalenderen tilbake til desember. Gikk gjennom måneden, dag for dag. Plutselig gikk et stearinlys (noe annet har jeg ganske enkelt ikke råd til lenger) opp for meg. ”Berlinerkransene!” sa jeg høyt til meg selv. ”Pepperkakene!”.

Det er selvfølgelig julebaksten som har fått strømmåleren til å sette inn femtegiret. Kveld etter kveld sto jeg og slet med kjevle, former og altfor store deiger, mens ovnen putret lystig. Hadde jeg skjønt det allerede da, mens jeg sto der med margarinklumper mellom alle fingre og forbannet Mors kokebok, at kontoen min samtidig var i ferd med å tappes, ville det neppe blitt så mye som én eneste liten berlinerkrans. Det hadde forresten kanskje vært like greit.

Én ting er strømmen, noe annet hva det koster å få den levert. Mon tro om jeg kunne hente den selv? ”God dag, god dag”, kunne jeg si i skranken hos Eidsiva. ”Jeg kommer for å hente strømmen min. Får jeg den inn i et vanlig bagasjerom, eller blir jeg nødt til å leie en henger?" Arme sjel, vil damen bak skranken tenke, taste inn fødselsnummeret mitt, og antakelig finne ut at jeg i sin tid ringte og sa "Hei, det er Hanne Maren, jeg skulle hatt no' strøm". I mangel av faguttrykk. Da knegget telefondamen godt.

"Her kan du se forbruket her i huset", sa pappa Glom da jeg forleden var innom Barndomshjemmet og sippet over strømregningen.

"Den viser både MENS du bodde her, og ETTER du flyttet ut", la mor Glom spydig til.

Nå lurer jeg om jeg skal ta en tur ned til Eidsiva med litt julebakst. Kanskje kunne de ta 76 stygge berlinerkranser og to kilo beinharde pepperkaker i innbytte, og gi meg noen prosent avslag?