Overgangsperioden mellom leid hybel og eid oppussingsobjekt tilbringes i barndomshjemmet.
- Jeg er ute om et par dager, må bare få opp en rullegardin først, forsikret datteren sin mor og far. Det er nå tre uker siden.
Oppussingstempoet har vært forrykende. Omtrent før kontrakten var undertegnet, hadde Herr Glom sparklet samtlige spikerhull. Arbeidsøktene med malerpensel har vært mange og lange. Når det butter litt imot, dytter den nybakte huseieren i ham en kvikk lunsj, og snakker om verdiskapning, knep som gjør selv oppheng i gipsplater overkommelig. Eller de snakker om maling. Om hvor vittig det er at stueveggene verken ble hetende "hvit lin" eller "engfiol", men noe så ytters tafatt som "kalk". Eller "kælk" som Team Oppussing liker å kalle fargen.
Malingen har vært tørr lenge nå. Rullegardinen er montert opp. Kjøleskapet er på plass. Det er til og med brød i brødskuffen. Det eneste som mangler i leiligheten, er jeg. Sannheten er at mellomlandingen i barndomshjemmet er i overkant behagelig. I det jeg svinger inn døren etter endt arbeidsdag, er mor Gloms middag klar. Når maten er spist, forsvinner tallerkenen på mirakuløst vis inn i oppvaskmaskinen. Ingen håndklær hoper seg opp på badet. Ingen søppelposer står og utvikler sjarmerende eim i gangen. Skitne sokker blir rene av seg selv. Jeg kan til og med bestille vekking! Det er så sprengfullt av fasiliteter at jeg ikke kan se noen som helst grunn til å dra der ifra.
Muligens synes gullfisken en treroms er litt i overkant å drifte. Jeg får vel flytte etter snart, det er snakk om 600 meter. Må bare få alfabetisert bøker og cd-er først, og hengt opp bilder. Og fargesortert garn. Og ... og ...
(Publisert som God dag i Hamar Arbeiderblad 20. september. Til orientering er flyttingen nå gjennomført. Først og fremst fordi rommet i barndomshjemmet begynte å bli støvete, og at jeg ikke gadd å vaske.)
Oppussingstempoet har vært forrykende. Omtrent før kontrakten var undertegnet, hadde Herr Glom sparklet samtlige spikerhull. Arbeidsøktene med malerpensel har vært mange og lange. Når det butter litt imot, dytter den nybakte huseieren i ham en kvikk lunsj, og snakker om verdiskapning, knep som gjør selv oppheng i gipsplater overkommelig. Eller de snakker om maling. Om hvor vittig det er at stueveggene verken ble hetende "hvit lin" eller "engfiol", men noe så ytters tafatt som "kalk". Eller "kælk" som Team Oppussing liker å kalle fargen.
Malingen har vært tørr lenge nå. Rullegardinen er montert opp. Kjøleskapet er på plass. Det er til og med brød i brødskuffen. Det eneste som mangler i leiligheten, er jeg. Sannheten er at mellomlandingen i barndomshjemmet er i overkant behagelig. I det jeg svinger inn døren etter endt arbeidsdag, er mor Gloms middag klar. Når maten er spist, forsvinner tallerkenen på mirakuløst vis inn i oppvaskmaskinen. Ingen håndklær hoper seg opp på badet. Ingen søppelposer står og utvikler sjarmerende eim i gangen. Skitne sokker blir rene av seg selv. Jeg kan til og med bestille vekking! Det er så sprengfullt av fasiliteter at jeg ikke kan se noen som helst grunn til å dra der ifra.
Muligens synes gullfisken en treroms er litt i overkant å drifte. Jeg får vel flytte etter snart, det er snakk om 600 meter. Må bare få alfabetisert bøker og cd-er først, og hengt opp bilder. Og fargesortert garn. Og ... og ...
(Publisert som God dag i Hamar Arbeiderblad 20. september. Til orientering er flyttingen nå gjennomført. Først og fremst fordi rommet i barndomshjemmet begynte å bli støvete, og at jeg ikke gadd å vaske.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar