Kommunale avgifter..? Brannforsikring..?

- … så da hadde det vært fint om du kunne tatt over forsikringspapirer og kontoen.

Naboen i underetasjen presset fram et kunstig smil. Vi sto ute på gårdsplassen. Bilen hans var ferdigpakket. Mistenkelig full. 

Han har båret ut mye de siste dagene, naboen. Voldsomt hvilken oppakning han har med seg for en ferietur, har jeg tenkt. Så fikk jeg se støvsugeren. Og lenestolen. Og mikrobølgeovnen.

Firemannsboligen er ikke del av borettslag. Vi er selvhjulpne, tar ting på slump. Det finnes ikke noe mektig styre. Forsikringer, felleskontoen, trappevasklistene, oversikten over hvem som eier hvilken bit av plenen og planene om bytte av tak er det naboen i underetasjen som har tatt seg av. Nå skal han flytte, og ikke nok med dét: Han har sett seg ut meg som sin arvtaker.

- Det er veldig enkelt, forsikret naboen. – Det kommer noen regninger innimellom, kommunale avgiter og sånt, som du bare betaler fra felleskontoen.

Jeg nikket, forsøksvis tilfreds, mens jeg beit meg hardt i tunga.

Kommunale avgifter? Jeg har aldri sett snurten av noen kommunal avgift. Brannforsikring? Jaha! Sikkert kjekt. Helt nødvendig, faktisk. Jeg har bare aldri hatt noe med det å gjøre før selv. Naboen vet ikke dette. Herr Glom, på sin side, fikk en bekymret rynke mellom brynene da jeg presenterte meg selv som kåkens nye driftsansvarlige, over en bedre biff i barndomshjemmet. ”Jaha”, sa han, og ble veldig stille.

Stille blir det drimot ikke for Herr Glom framover. Han er smertelig klar over at naboens utflytting tilsier at han rykker inn i en slags vaktmesterpost. Allerede ved innflytting påpekte Herr Glom at gjerdet muligens er klart for utskifting, og at hagen trenger matjord. Nå har han sjansen, og jeg skal på ingen måte nekte ham å gripe den.

Laila i første har allerede krysset av for at hun har tatt trappevasken i uke 51. Over gangen bor en utenlands familie. Den eneste samtalen jeg har hatt med dem var da familiefaren ville hjelpe meg å bære opp en hylle.

- Hjelp!! ropte han til meg, der jeg sto utenfor ytterdøren og famlet.

- Hjelp?” svarte jeg.

- Hjelp! sa han igjen, og grep fatt i hylla.

Så var samtalen slutt.

Sånn havnet stafettpinnen fra naboen under og ansvaret i mine hender. Laila virker måtelig interessert. Naboen over gangen sier bare ”hjelp”. Faktisk har han rett. Akkurat nå kunne jeg trengte nettopp dét, her jeg sitter med pengesekken og ansvaret, og lurer på hvor mye jeg kan utrette i mitt eget, lille enevelde.

Kan jeg begjære blikkboksgarasjen revet? Hva med en vindmøllepark i hagen? Og de nybygde verandaene jeg fikk høre at skal males til sommeren – kommer noen og gjør det, helt av seg selv?

Jeg vet ikke. Jeg vet bare at Herr Glom vil få litt å henge fingrene i framover. Midlertidig holder han dem krysset, mens han ber om at det flytter inn en driftig kraftkar i den tomme leiligheten. En som kan trappevask sågar som forsikringsavtaler, og som ringer noen som kan med hustak når dét om en stund skal skiftes, - ikke bare hjem til Herr Glom.