Vurdert til rom 306

Jo, takk. Jeg kom meg både inn og ut av dusjen.

38 centimeter. På skrå fikk jeg vridd meg gjennom åpningen i dusjkabinettet. Jeg følte meg som et overdimensjonert monster. En kjempe. Ei dundre. Altfor breiskuldret til å kunne entre det bittebittebittelille rommet med nesa først og … ja, du skjønner.

Mine akrobatiske øvelser der inne i kabinettet var av en sånn art at det så ut som jeg øvde moderne dans. Kjærlig omgang med hotelldusjvegger er unødvendig. Albuene var som limt inntil ribbeina i det jeg gned sjampoen inn i håret. Ryggen var bøyd til en vanvittig svai, i forsøk på å få vann i håret, uten å skumpe borti dusjbatteriet.

Forsøk på å vise dusjåpningens bredde.
Så smal at det ikke gikk å stå på tvers.

Hotellet var rent og pent, senga myk og frokosten god. Ikke var det noe sleipt og ekkelt dusjforheng som ålet seg inntil leggene mine heller. Likevel klarte jeg ikke overse baderommets bemerkelseserdig trange innretning.

- Gjester som kanskje er litt rultne, hvordan får de egentlig dusjet her? Hørte jeg meg selv si til resepsjonisten da jeg sjekket ut.

Hun bak skranken smilte. Hun kastet et ekstra blikk på romnummeret. Så begynte hun å le.

- Du fikk dusjet? Lurte hun.

Joda, bekreftet jeg. Jeg kom meg helskinnet både inn og ut av kabinettet.

- Vi gjør en liten vurdering. En liten skjønnsmessig vurdering… fortsatt hun, og smilte bredt.

Så blir nedturen formidabel om jeg ikke vurderes til rom 306 igjen neste gang jeg besøker Rica i Fredrikstad.