Bomtur

”Nå må vi ha gjort noe feil, du!” sa jeg halvhøyt til herrebilen. Jeg tittet opp. Over oss hang en basketballkurv. Foran oss sto en skole. Rundt oss var det gjerde.

”Vi er faktisk inni en skolegård!” utbrøt jeg, smått entusiastisk. ”I Hunndalen!!”

GPS-en var stilt på Drammen. Når herrebilen og jeg skal kjøre fra leiligheten på Gjøvik til Drammen, hvilket vi gjorde for aller første gang i går, er det ingenting som tilsier at noen snarvisitt i Hunndalen lønner seg, aller minst inni en skolegård. Jeg skal slett ikke skylde på GPS-en, jeg syntes bare dens vegvalg virket så klønete at jeg ville overstyre.

Hunndalen ligger et litt solid steinkast fra leiligheten. Til Drammen er det nærmere tre timer. Følelsen av å ha kjørt feil allerede etter seks minutter, fikk meg til å skru ned musikken. Det er dét jeg gjør når jeg begynner å stusse. Jeg tror det skyldes en slags frykt for at glupe tanker skal drukne i gamle Melodi Grand Prix-slagere.

Dette skulle egentlig ikke handle om min upåklagelig dårlige stedsans, men om bompenger. På riksveg 4 ved Raufoss befinner det seg nemlig en bom. Jeg er rimelig fersk i Gjøvik, men jeg har fått med meg at denne bommen er til stor frustrasjon for mange. Derfor kjører de over Høgda/høgda (stedsnavn eller bare en betegnelse? Jeg er sannelig ikke sikker) når de egentlig skal kjøre riksvegen til Oslo, for å slippe unna disse 15 kronene.

Med min fenomenale stedsans, tenkte jeg at jeg skulle betale mine bompenger med glede for å rulle mest mulig knirkefritt ned til Drammen. Vi kom til bommen, herrebilen og jeg. Om jeg hadde husket småpenger? Neida. Jeg forsøkte med kort. ”Ugyldig”, pep maskinen mot meg. Fire forsøk senere, og med en stadig voksende kø bak meg, trykket jeg på betale senere-knappen. Ut kom en lapp med usannsynlig mye tekst, trusler om forsentbetalingsgebyr, og en nettadresse for betaling. 

Det ble grønt lys. Vi peiset på. Faktisk kjørte vi oss verken bort eller krasjet i løpet av de neste seks timene på hjul. Særlig mye action langs vegen var det heller ikke, annet enn et rådyr. Derfor gjør vi, som rådyret, et elegant hopp til komplikasjonene som oppsto da vi var hjemme igjen, og  dette bomstasjonsgebyret skulle betales, på nett.

Jeg tastet inn registreringsnummer og et annet gudsjammerlig langt nummer. Ikke nok med at bomstasjonen påsto at kortet mitt var ugyldig, det gjorde søren meg nettbetalingssystemet også. Og dét om et visakort som var brukt så hyppig de siste timene at det luktet svidd plast.

Redningen var muligheten for å kunne gjøre opp for seg på en bensinstasjon. Bak på lappen fra bomstasjonen står det listet opp at Reinsvoll Servicesenter, Esso i Hunndalen og Statoil på Raufoss kan ta imot penger for bompasseringen. Ettersom jeg har hatt fri i dag, og utmerket godt vet hvor Hunndalen er, tenkte jeg at det enkleste var å ta en ny tur dit. Til Esso. Jeg fant vegen, men jeg fant også ut noe veletablerte og rutinerte Gjøvikensere vet, nemlig at Esso i Hunndalen kun består av bensinpunper. ”Vi har stengt” sto det på døren. For godt.

Hvis jeg kan kreve lønn for strevet med å forsøke å få betalt disse bompengene, tror jeg faktisk Bro & Tunnelselskapet AS skylder meg minst ti gratispasseringer. Ikke funket kortautomaten. Ikke virket nettbetalingen. Og bensinstasjonen de på sin egen regning hadde listet opp at kunne ta imot penger, er delvis nedlagt.

Enden på visa er selvfølgelig ganske kjedelig. Jeg fikk gravd fram et telefonnummer, og fikk oppgitt et kontonummer. Hun var hyggelig, hun i den andre enden. Pengene er betalt.

Likevel tror jeg nok det blir Høgda/høgda (alt ettersom) på meg også neste gang. Men det kommer vel neppe til å gå særlig bra, det heller.