Dagens øyeblikk

Det blir noen telefoner i løpet av en dag på jobb. Her er en opp mot nøyaktig gjengivelse av en samtale fra tidligere i dag, mellom en kar på et sentralbord i en svært seriøs organisasjon og meg:

- Hei, jeg heter Hanne Maren Torpen Hokstad, og jeg ringer ifra Oppland Arbeiderblad. Jeg…

- Hvor sa du at du ringte fra?

- Oppland Arbeiderblad.
- Åh! Je har støtt vøri så gla’ i folk mæ di’alekt! sa mannen, som ganske sikkert voktet over sentralbordet på et Oslo-kontor.
- Ja, dialekter er koselig, vet du, sa jeg. Men jeg er nok ingen god representant selv.

- Dæ var synd. Men du, Toten-dialekta, den er fin! Og Toten – dæ er vel et pent stelle! Sa mannen entusiastisk, på noe tilgjort totensk.
- Javisst, sa jeg.
- Eeeeg har forresten budd i Bæææærrrgen. Eg vokste opp dærrr borte. Dæn dialækten e litt mer sliiitsom, syns du ikkje? Spurte mannen, på klingende bergensk.
- Den kan kanskje bli litt intens, svarte jeg.
- Også har æ vorre i Berlevåg! Æ har stått der oppe å skårre torsketunga i fleire år, fortsatte mannen, like ivrig.
- Akkurat! svarte jeg.
- Nei, du - Je elsker folk mæ di’alekt! Oppland Arbeiderblad, ja. Hva var det egentlig du ville?

Jeg var faktisk ikke helt sikker lenger. Det jeg imidlertid skjønte, var at jeg snakket med en mann som har mye moro på jobb. Og det har vitterlig jeg også.