Tre sene kveldstimer er tilbrakt i IKEA-jungelen. Forundringen over småbarnsmødre som drasser med sine håpefulle bøtteknotter på shopping i titiden om kvelden griper meg hver bidige gang. De søte, én alen lange kan i det minste å gi uttrykk for frustrasjon og vrede. Ikke for dét – de er ikke de eneste. Jeg passerte en tungt lastet handletralle, med en hardt prøvet mann bak. Dama hans fløy i skytteltrafikk mellom reolene. Nederst på trallen, under nokså mange andre pappesker, lå en flatpakket hylle.
Mannen så for seg at det gikk mot slutten. ”Det var det siste, eller?” spurte han dama si da hun fornøyd kom vandrende med en krakk fra billigkroken. ”Ja… ” svarte hun. ”Men, den hylla… jeg lurer på om vi kanskje skulle hatt den i bjørk isteden?”. Det ble stille. Tre sekunder. Fire sekunder. Den hardt prøvede mannen trakk pusten dypt, sukket tungt, og utbrøt et ”Fy faen” som vitnet om at han hadde hatt en altfor lang dag med altfor mange møbler, og altfor mange interiørspørsmål han overhode ikke hadde noen interesse av.
Jeg kastet et blikk bort på ham, i det han holdt på å bryte sammen over handlevognen. Kona var allerede borte. Mannen tittet opp på meg, med et trist blikk. ”Det er ei stri”, sa han. ”Ja”, svarte jeg. ”Det er ei stri”.
For å gjøre en lang historie kort, som seg hør og bør på dennne supereffektive verdsveven, fraktet pappa både meg om de siste 60 IKEA-kiloene hjem. Som pappaer flest, hender det også min trenger en liten dupp. Behovet er bestandig størst når familien er på kjøretur langs øde veger. Så også i dag.
For et halvt år siden var det uproblematisk at far ble trøtt. En av oss andre kunne ta over. Så kjøpte pappa Glom ny bil. En forgyllet glis av en stasjonsvogn, med automatikk for det meste. Far Glom er slett ikke av den engstelige typen (?), så han har til stadighet tilbudt meg bilnøkkelen. Så langt har det vært rimelig trygt, for han vet jeg synes krigsskipet er i kraftigste laget. Men i dag, da bilens rettmessige eier var innstilt på en blund i grøftekanten før vi kunne kjøre videre, slo jeg til.
Du verden hva som skjedde med pappa Glom i det hans datter inntok førersetet: Fra å ha vært på god vei mot noe som kunne minne om drømmeland, var han plutselig lys våken! Det er ikke så lett å sove når man er redd.
Mannen så for seg at det gikk mot slutten. ”Det var det siste, eller?” spurte han dama si da hun fornøyd kom vandrende med en krakk fra billigkroken. ”Ja… ” svarte hun. ”Men, den hylla… jeg lurer på om vi kanskje skulle hatt den i bjørk isteden?”. Det ble stille. Tre sekunder. Fire sekunder. Den hardt prøvede mannen trakk pusten dypt, sukket tungt, og utbrøt et ”Fy faen” som vitnet om at han hadde hatt en altfor lang dag med altfor mange møbler, og altfor mange interiørspørsmål han overhode ikke hadde noen interesse av.
Jeg kastet et blikk bort på ham, i det han holdt på å bryte sammen over handlevognen. Kona var allerede borte. Mannen tittet opp på meg, med et trist blikk. ”Det er ei stri”, sa han. ”Ja”, svarte jeg. ”Det er ei stri”.
For å gjøre en lang historie kort, som seg hør og bør på dennne supereffektive verdsveven, fraktet pappa både meg om de siste 60 IKEA-kiloene hjem. Som pappaer flest, hender det også min trenger en liten dupp. Behovet er bestandig størst når familien er på kjøretur langs øde veger. Så også i dag.
For et halvt år siden var det uproblematisk at far ble trøtt. En av oss andre kunne ta over. Så kjøpte pappa Glom ny bil. En forgyllet glis av en stasjonsvogn, med automatikk for det meste. Far Glom er slett ikke av den engstelige typen (?), så han har til stadighet tilbudt meg bilnøkkelen. Så langt har det vært rimelig trygt, for han vet jeg synes krigsskipet er i kraftigste laget. Men i dag, da bilens rettmessige eier var innstilt på en blund i grøftekanten før vi kunne kjøre videre, slo jeg til.
Du verden hva som skjedde med pappa Glom i det hans datter inntok førersetet: Fra å ha vært på god vei mot noe som kunne minne om drømmeland, var han plutselig lys våken! Det er ikke så lett å sove når man er redd.
1 kommentar:
Den var go´
Legg inn en kommentar