Tripp-trapp-tresko

Kloink. Kloing. Kloink. Kabala-pang-pang-pang-pang-pang.

Jeg siterer nyervervelsen, et par høyst lilla tresko. Lakkblanke, vakre og helt umulige å ha på beina. Eller, for så vidt går det veldig fint å ha dem på føttene så lenge man sitter stille. Det er forflytningene som skaper problemer. Jeg vakler rundt. Krøller terne for at skoene i det hele tatt skal henge på.

Trapper er risikosport, ett feilskjær, så er jeg ferdig. Heldigvis er jeg solid forsikret. Egentlig burde tresko vært en egen post i søknadspapirene fra forsikringsselskapet. Jeg minnes et saftig langt skjema som skulle fylles ut. ”Bruker forsikringstakeren tresko?” var kanskje det eneste spørsmålet de hadde glemt. Faren er selvfølgelig at de kunne sette griller i hodet på folk, lokke dem ut på vaklevorent treverk. 

Det er noe sjarmerende med tre under tærne. Tresko er sommer, litt romantisk og gammeldags. Det er alt annet enn romantikk og nostalig i lufta her jeg stabber rundt og forsøker å lære meg å gå. Det går fint i slake oppoverbakker, aller helst på gress, men det er da også det eneste.

Enten må føttene mine legge på seg, eller så trenger jeg et par ordentlig tykke ullsokker, helst med antiskli både over og under.

Når skal man egentlig bruke tresko? Finnes det noen smarte triks? Det eneste jeg så langt har funnet dem virkelig praktiske til, er å trampe pappesker flate. Og den eneste pappesken jeg har trampet flat, er esken de lå i. Snakk om varp.

Lilla, lekre og temmelig håpløse.