To dager er skremmede lite tid

Jeg har oversikt over livet mitt to dager fram i tid. Det verste er at dette er helt sant. To dager gjenstår før det som ble til et årsvikariat i lokalavisen er over.

Sommervikariatet fra 2010 strakte seg gjennom høstmørket, ødela for sene kvelder med romjulsidyll, banet seg vei gjennom vårslaps, og tok ikke slutt før fredag 24. juni. Mandag 27. var sommerjobben for 2011 i gang. Helgen i mellom ble fuget tett med frilansing.

Dette er ganske betegnende. Skoleåret som gikk, fylte jeg med 60 studiepoeng, og 100 prosent jobb i tillegg. Jeg tør omtale det som et rimelig spenstig prosjekt. Sånn sett kan jeg vel si at jeg allerede har jobbet fra meg for et år framover, legge meg flatt på sofaen, og våkne til liv igjen til sommerjobb 2012? Ta igjen for tapte søvntimer for i fjor høst, da femtimersnetter var ren luksus?

Jeg tror det er tre år siden sist jeg hadde mer enn en uke sammenhengende ferie. Derfor gledet jeg meg egentlig litt til august, til at sommerjobben skulle ebbe ut, og jeg kunne slenge beina på bordet og ta en litt romslig pustepause. Utfordringen nå er selvfølgelig at det ikke lenger heter ”ferie”. Jeg har ikke noe å ta ferie fra, og det må vel bety noe sånt som at… jeg er… arbeidsledig? Hvahh??? Hæ? Det klinger likesom ikke noe særlig godt.

Bare tanken får arbeidslysten til å trenge seg på igjen.  Var det ikke jeg som takket nei til et helt middels greit jobbtilbud tidligere i sommer, fordi ”det kommer da alltids noe annet”? Hvor gal kan man bli? Hva gjør jeg nå? Ikke leilighet, ikke jobb, ikke skole, singel… Ikke én eneste forpliktelse. Det eneste jeg har å klamre meg til, er et realt studielån, og en litt vaklevoren portrettavtale. Det er beint fram stressende.

MEN: Pytt. Jeg smiler allikevel. Det ordner seg. Gjør det ikke alltid dét, ’a? Vi får gi det halvannen dag...