Det er foreløpig ingen store planer om giftermål her i gården. Sånn livet er akkurat nå, måtte det i så fall bli med meg selv, og det synes jeg virker litt stusslig.
MEN: En ting som får meg til å tenne på absolutt alle plugger, er etternavn. Kamille bringer statistikken: Bare 20 prosent av damene beholder sitt eget etter bryllupet.
Før navneloven i 1923 kunne damene velge navn. I 1923 ble det påbudt å endre til mannens etternavn. Fra 1949 kunne kvinner søke om å få beholde pikenavnet, men det krevde samtykke fra ektemannen (Fy fillern!). Denne ordningen opphørte i 1964, men med mindre damene ga beskjed om noe annet, fikk de automatisk mannens navn. I 1979 kom en ny lovendring, som ga begge parter rett til å velge navn, og i 2003 ble den nye navneloven tatt i bruk. Den førte med seg muligheten for å kombinere dobbelt etternavn med bindestrek som nytt etternavn, og ga samboere mulighet for felles navn.
Folk, eller damer, må gjerne skifte etternavn så ofte de vil for min del. Forandring fryder helt sikkert. Jeg har overhode ingenting imot navneendringer hos andre, og det er veldig oversiktlig når hele familier har samme navn. Likevel kan jeg ikke helt skjønne alle disse damene. Hva slags forhold har de til pikenavnet sitt? Kutter de båndene til sine forfedre helt uten en klump i halsen?
Jeg er beæret med fire navn. Dobbelt fornavn, mors pikenavn og fars etternavn. Jeg forkorter ingen av dem, disse 23 bokstavene har jeg faktisk både tid og krefter til å skrive. Navnet er en del av identiteten min, og den har jeg ingen planer om å endre.
”En romantisk gest”, hevder en av damene Kamille-journalisten har snakket med om det å endre til ektemannens navn. ”Det styrker samhørigheten”, sier en annen. Hvis man på død og liv skal ha samme etternavn som mannen sin for å styrke samhørigheten, er muligens ikke ekteskapet liv laga, tenker jeg. Og det må da vel være lov å elske en mann uten å elske navnet hans?!?
Når barna kommer ploppende, hva slags sammensetninger skal de ha? Ett navn fra hver side av familien. Vanskeligere kan det da umulig være.
Eller er det jeg som er helt på jordet???
Før navneloven i 1923 kunne damene velge navn. I 1923 ble det påbudt å endre til mannens etternavn. Fra 1949 kunne kvinner søke om å få beholde pikenavnet, men det krevde samtykke fra ektemannen (Fy fillern!). Denne ordningen opphørte i 1964, men med mindre damene ga beskjed om noe annet, fikk de automatisk mannens navn. I 1979 kom en ny lovendring, som ga begge parter rett til å velge navn, og i 2003 ble den nye navneloven tatt i bruk. Den førte med seg muligheten for å kombinere dobbelt etternavn med bindestrek som nytt etternavn, og ga samboere mulighet for felles navn.
Folk, eller damer, må gjerne skifte etternavn så ofte de vil for min del. Forandring fryder helt sikkert. Jeg har overhode ingenting imot navneendringer hos andre, og det er veldig oversiktlig når hele familier har samme navn. Likevel kan jeg ikke helt skjønne alle disse damene. Hva slags forhold har de til pikenavnet sitt? Kutter de båndene til sine forfedre helt uten en klump i halsen?
Jeg er beæret med fire navn. Dobbelt fornavn, mors pikenavn og fars etternavn. Jeg forkorter ingen av dem, disse 23 bokstavene har jeg faktisk både tid og krefter til å skrive. Navnet er en del av identiteten min, og den har jeg ingen planer om å endre.
”En romantisk gest”, hevder en av damene Kamille-journalisten har snakket med om det å endre til ektemannens navn. ”Det styrker samhørigheten”, sier en annen. Hvis man på død og liv skal ha samme etternavn som mannen sin for å styrke samhørigheten, er muligens ikke ekteskapet liv laga, tenker jeg. Og det må da vel være lov å elske en mann uten å elske navnet hans?!?
Når barna kommer ploppende, hva slags sammensetninger skal de ha? Ett navn fra hver side av familien. Vanskeligere kan det da umulig være.
Eller er det jeg som er helt på jordet???
2 kommentarer:
Hei, dette er jeg helt enig i! Overrasket over at Kamille som er et "ungt" tidsskrift har funnet så mange som har en annen oppfatning. hilsen en som hadde samme mening som deg da hun fra ung for maaaaange år siden :)
Takk! Folk må mene hva de vil, og gjerne bytte etternavn, men etternavnbytting som en kjærlighetsgest virker bare teit.
Legg inn en kommentar