Den (L)jevende Skogen

Barndomsminner. Det er kanskje litt tidlig å begynne mimringen, men la gå. Saken er den at jeg her om dagen ramlet uti en diskusjon om hvorvidt kassetten fortsatt lever. Kassetten og kassettspilleren. Jeg husker den gule walkmanen, som spiste bånd, og Øystein Sunde-kassettene vi aldri visste om vi hadde satt inn riktig vei i spilleren i bilen, og enda mindre hvilken retning vi skulle spole for å komme fram til Kjekt å ha.

Gammeldags, sier du? Det fikk jeg virkelig bekreftet i dag. Det er ikke ofte kassettspilleren er i bruk lenger, men jeg fikk lyst til å høre hva jeg hørte på da jeg var fire-fem år gammel. Favoritten over alle favoritter var Den Levende Skogen, et lokalt syngespill om trær, framført av unger utkledd som trær, og skrevet av Tor Karseth.

Jeg var blodfan, med Den Levende Skogen-plakat på veggen. Mormor sydde kostyme, og jeg kauket og sang, overalt og hele tiden. Pappa filmet. Artig nok klarte jeg ikke si L, så det ble ”Vejkommen tij den jevende skogen”, men iveren, og ikke minst intensiteten, har ingen siden hørt maken til.

Vel, dette var ikke egentlig poenget. I dag tok jeg kassetten fram fra kassettskuffen (!), puttet den i spilleren (!) og trykket play. Nynnet meg gjennom Hus under hver busk og Tatt av vinden, godt innøvd tekst slipper sent taket. Det var da jeg kom til Tilbake til naturen jeg skjønte at dette virkelig er historiske saker. Denne lille perlen av en låt handler om et par som skal på skogstur, blant tidligere nevnte trær, og mens fruen leter etter en stikkontakt, lurer mannen på hvorfor i alle dager de er tilbake i naturen. Hjemme har de jo ”telefaks av aller beste slag”… Symbol på hvor høyteknologisk det var mulig å bli den gangen tidlig på 90-tallet.

Kanskje kassettspiller er gått av moten allikevel.

 Sånn så mormors hjemmesydde trekostyme ut, 

båret av en stolt gran. Fem år.