Hvor er buksa mi???

Til og med bukser lar seg miste, bare man er surrete nok. Et sted på veien mellom en leilighet på Lillehammer og NSB har de sorte benklærne mine stukket av.

Dagen har vært en slags vinterferie i kortform, med venninnebesøk, aking i bratt bakke og noen timer klipp og lim. Det var absolutt verdt en gammel joggebukse. Men likevel klarer ikke hodet mitt å la være å undre seg over hvor buksa er blitt av.

Ok. Det var ikke sånn at den plutselig falt av meg, og jeg ikke merket det før jeg satt halvnaken på toget. Litt mer tilstedeværende vil jeg faktisk presisere at jeg er. For å fortelle historien i kortform, hadde vi tilbrakt en times tid i en herlig bratt akebakke, med skitrekk, kjelker og ganske høy fart. Vissheten om at våt bukse kom til å bli et faktum, gjorde at jeg hadde med en i reserve. (Jeg er tross alt oppvokst med en førskolelærer som mor) Etter endt aking skiftet jeg fra bukse nummer én til bukse nummer to, og da jeg skulle dra igjen fra Lillehammer, skiftet jeg tilbake til den første buksa. Og siden har bukse nummer to levd et stille liv for seg selv. Helt alene. Kanskje savner den til og med sin rettmessige eier.

Nå er selvfølgelig spørsmålet hvor husvarm jeg rakk å bli hos Ingrid og Geir Arne. Sklei den helt umerkbart ned på badegulvet under andre skifting, og ble liggende som en sort haug? La jeg buksa til vask, mon tro? Snakk i så fall om å føle seg som hjemme. OG – hva blir det neste jeg legger igjen?