Endelig er jeg blitt meg selv

- Endelig får jeg lov til å hete Hanne Maren!

Hanne Maren Torpen Hokstad. Det er bokstaver nok til minst ett menneske til. Men når jeg først er velsignet med et såpass standhaftig langt navn, skal jeg søren meg bruke det også.

Ingenting er galt med Hanne, fri og bevare meg vel. Det er et godt valg. Men selv om også jeg adlyder, er det bare halvparten av fornavnet mitt. Halvparten av virkeligheten. Og det koster bare to stavelser til å slenge på et Maren. Det kan da vel ikke betegnes som direkte storforlangende?

Av og til tenker jeg at det skulle vært fint å hete Lea Mo. Ett eller annet kort og enkelt, som ingen klarer å skrive feil, og som alle har tid til. Når jeg skal si hva jeg heter, og andre skal forsøke å skrive det ned, arter det seg omtrent sånn: ”Hanne Maren Torpen Hokstad. HHHHanne. Ikke Anne. Og ikke bindestrek mellom Hanne og Maren. TorpEN, og Hokstad med K, og D til slutt. Nei, ikke G! Og ikke bindestrek.”

Gladnyheten er den at jeg endelig er blitt meg selv på jobb, etter nøyaktig fem år med sporadiske gjesteopptredener og vikariater. I begynnelsen het jeg Hanne. Jeg freste for meg selv, og la ekstra trykk på Maren når jeg presenterte meg. Etter et par år gjorde en annen Hanne entré. Jeg ble oppgradert til Hanne M. i skriftlige dokumenter. Det har jeg hett lenge. Så ville tilfeldighetene ha det til at enda en Hanne rykket inn, intet mindre enn en annen Hanne M! Sånn flaks! Så nå – simsalabim – har jeg blitt meg selv igjen, med dobbelnavn, og det håper jeg varer riktig lenge.

"Hanne Marte", er det en kollega som kaller noen (?). Om det er snakk om Hanne Maren eller Hanne Mette, er litt usikkert. Men ”hu der med alle navna”, som en annen kollega velger å kalle meg, synes jeg er rimelig presist. Det blir i hvert fall ikke feil.