Nesen er fylt med semet. Hodet er fylt med en romslig porsjon selvmedlidenhet. Høstsesongens trofaste basilusker har vendt tilbake. De har gjort inntog i Sluket, leiligheten, og det snytes så voldsomt at naboene kunne tro jeg forsøkte å kare til meg plass i Guinness rekordbok.
Det er slett ikke noe rekordforsøk jeg holder på med. Jeg prøver bare å drive basillene på flukt.
I går kveld var jeg på en forestilling, en riktig festlig sak, hvor målet både fra scenen og for salen var latter. Heldigvis var publikum vennligsinnet innstilt. Selv benyttet jeg hvert bidige applaustilløp til snyting. Faktisk tror jeg halve hjernen forsvant ut i kleenexen i løpet av kvelden.
I aften, derimot, kunne jeg snufse fritt. Sjarmerende. (Frisnufsing – høstens fellesaktivitet! Gi ditt nys, og la det vandre!) Jeg åpnet en potetgullpose. Når sant skal sies, var det en smule poengløst å lage dipp. Smakssansen er så bedøvet av nesespray, at jeg like gjerne kunne knasket trankapsler.
2 kommentarer:
Jeg har det akkurat på samme måte selv nå, så jeg føler med deg! Jeg var på en festmiddag i går, og takk og lov at talene var mange og korte, for jeg trengte sårt de applauspausene... God bedring!
Det er kort og godt fælt! Også så grusomt ekkel som man føler seg! Snørrete og fæl. Fysj! Men det er ikke enkelt å ta avstand fra sine egne basiller.
Legg inn en kommentar