Morsomme mennesker

Av én eller annen grunn kommer jeg veldig lett i snakk med vilt fremmede mennesker. Og jeg synes det er hyggelig, sånne sporadiske passiarer, mens jeg og mine nye venner venter på toget, bussen, trikken, eller hva som nå enn måtte komme. Jeg har blitt invitert med på tupperwareparty, blitt forsøkt frelst under en togtur, og ikke minst har jeg hatt et vilt fremmet barn på fanget en hel flytur, fra Gardermoen til Bodø.

For ikke lenge siden kom en dame bort til meg på stasjonen på Hamar, rakte fram begge lankene, og utbrøt ”Se, så gule hender jeg har!”. Der og da føltes det som vi befant oss midt inni Det nye testamentet, men med området helt fritt for helbredere, hadde jeg ikke stort annet enn vanlig folkevett å ty til. Muligens er det noe feil med fargebalansen hos meg, for i mine øyne var det umulig å se at hendene hennes var spesielt gule, men jo visst var de dét, fortalte hun. Det var nemlig resultat av en nyresykdom. Eller var det leveren, mon tro? Eller noe annet av det ekle inni oss som jeg ikke orker å tenke på, langt mindre skrive om.

Jeg vaklet rundt på tynn is, og diskuterte sykehusorganiseringen i innlandet, kroniske betennelser og bivirkninger. Etter å ha drøftet hudfargen en stund, kom det fram at hun verken trengte helbredelse eller frelse, bare noen til å løfte kofferten sin inn på toget. Snakk om å gå omveier! Men det var hyggelig, for all del, og litt pussig. Kanskje mest pussig. Og pussig er fint, for det fester seg.

Et par dager senere, en grytidlig morgen, trengte en noe gebrokken venn hjelp til å tolke rutetabellen. Klokka var såpass lite at jeg antakelig gikk i søvne, for jeg minnes at jeg ikke var i stand til å garantere at toget fra Hamar til Røros passerer Elverum. Da må jeg ha vært vanvittig trøtt. I Elverum skulle mannen, som for øvrig hadde jobbet i en sørlandskommune i 11 år, kjøpe bil. Så skulle han kjøre tilbake til Hamar, og ta en nærmere titt på noen av byens attraksjoner og severdigheter. Kanskje tok han en svipptur (!) innom Sverige på vegen, fra Elverum til Hamar altså, og det hadde vært fint om jeg kunne stipulere hvor lang tid denne ”avstikkeren” ville ta. Eller foreslå noen severdigheter i Hamar. Jeg syntes jeg klarte meg sånn rimelig greit, i alle fall helt til følgende spørsmål kom: ”Hvilke konsekvenser tror du finanskrisens innvirkninger på det spanske arbeidsmarkedet vil ha for norsk arbeidsliv, sett i et langsiktig perspektiv?”.

Er det egentlig lovlig å spørre vilt fremmede mennesker man venter på toget sammen med om sånt? Tidlig om morgenen? Det har da vel aldri vært intelligenskrav for å benytte seg av NSBs tilbud? Kjære vakre vene, tenke jeg, og var fryktelig glad for at vi ikke skulle samme retning.

For få dager siden kom nok en fin fyr bort til meg. Vi var på festival, jeg som journalist, med kameraet rundt halsen, og han som… seg selv. Noen edle dråper hadde han helt ned, såpass mange at han var svært interessert i å bli tatt bilde av. ”Kan’ke du ta bilde av med, ’a? Du skjønner… Jeg trur’kke at jeg kommer i avisa før nekrologen min”. Da lo jeg litt under mariusgenseren.

Det er mye god underholdning som vandrer rundt på to bein der ute, og jeg stiller med åpent sinn og skal fortsette samtalene med disse vilt fremmede menneskene, om de er gule, gladkristne eller regelrett fulle. Jeg synes de er morsomme.