Stryk i avslapping

Etter en serie nådeløse uker med en interessant og rimelig risikabel form for multitasking, en salig kompott av heftig mye jobb, eksamener og familieselskaper, ser dagene plutselig helt blanke ut. ”Det må da være deilig! Nyt det!” kvitres det fra alle kanter.

Det er nettopp her problemene oppstår, ”effekten av effektiv”, selve grunnpilaren for bloggen min. Effekten av effektivitet er INGENTING: kjempeskummelt og utrolig frustrerende.

Det er veldig, veldig lenge siden sist jeg hadde fri flere dager sammenhengende. Hvordan det var, har gått helt i glemmeboken. Tapre forsøk på å la feriefølelsen sige inn, ender med en fornemmelse av utilstrekkelighet. Utilstrekkelig på avslapping. Med luftige timeplaner, eller ingen timeplaner i det hele tatt, kommer vissheten om alt som burde gjøres snikende, og dét er ganske mye.

Det ikke å ha ett eneste fastsatt klokkeslett å forholde seg til i løpet av en hel dag, får meg omtrent til å gå bananas. Det blir litt som en Duracellkanin uten tromme, som står og kaver med trommestikkene ut i løse luften. Jeg spinner rundt meg selv, med veska full av vitnemål som skal kopieres, skruer til sykkelen og CD-er med fremkallingsklare bilder, men får ikke gjort noe som helst. ”Husk skattekort”, ”HA-klipp”, ”akkreditering” og ”bestill billett” møter stadig blikket mitt fra rosa lapper. Hvis Kunnskapsforalget noen sinne har tenkt på å illustrere ordbøkene sine, ønsker jeg dem velkommen på besøk. Pikerommet er selve definisjonen av ”kaos”. Listen over alt som bør gjøres er uoverkommelig, stressfølelsen trenger seg på. Enn så lenge sene kvelder ble tilbrakt på jobb, var det helt ukjent for meg at så mye forefallende arbeid sto på terskelen til bevisstheten og ville inn.

Og selv om de rundt meg forteller meg at jeg bør nyte dagene, springer de selv rundt som små arbeidsmaur, men hekkesaks, kantklipper og stikksag. Vuvuzelaene rekker ikke Holsetgatas arbeidsleir til anklene engang. Det er ikke fred å få, og effekten av andres effektivitet er heller ikke noe å kimse av, selv om jeg kjenner at jeg blir litt trass. Og litt imponert, også.

Forresten er det er stor forskjell på for eksempel å vaske klær når man har det travelt og når man har fri. Når man har det travelt, skaper tid til en klesvask stor furore. Har man god tid, og særlig hvis den tiden kalles ferie, er det et ork å vaske klær. Pussig.

Det absolutt aller verste er sola, og det presset den gir. ”Kom deg ut”, maser den fra knallblå himmel. ”Blottlegg beina, slipp solstrålene til”. Og i det jeg lar skjørtekanten krype oppover, og kritthvit hud reflekterer så mye lys at omverdenen risikerer snøblindhet av verste grad, kommer kompleksene ilende til.

Det er dyrt å ha fri. Kroppsarbeid burde vært lønnet. Brun-uten-sol-servietter skulle vært subsidiert, og jeg er allerede i ferd med å forfatte et brev til Finansdepartementet, med mål om å gjøre barberskum fradragsberettiget innen neste sommer.