Et bittelite reisebrev

Tadadadam, jeg har vært på tur! Riktignok ikke lenger enn til Oslo, og ikke særlig mange timer heller, men jeg har klart å sparke borti såpass mange kanter, veive til såpass mange fremmede og i det hele tatt skapt såpass mye forvirring at jeg er glad for å være tilbake foran den trygge og forutsigbare PC-skjermen.

Hardest medfart fikk kanskje nesen, i et litt ublidt møte med ryggen på et togsete, allerede på Hamar. Vel har jeg fått høre at nesen min er lang, men at den skulle være så enorm at den var nødt til å sette seg fast oppå en stolrygg, kom som en overraskelse. Og igjen: det gamle knepet å late som det ikke gjorde vondt, nærmest som ingenting, funker stadig dårligere. Det å late som ingenting lar seg ikke forene med å holde på stedet det er vondt, rant det meg i hu da vi passerte Eidsvoll, og jeg fremdeles satt med et godt grep rundt fjesets mest utsatte punkt og panisk latet som alt var ved det vante.

Vel tilbake på Hamar så jeg en ku, stående like ved siden av Hamar Stadion. Da jeg kom litt nærmere så jeg at det ikke var ku allikevel, men en Lassie-hund. Ikke lenge etter forvandlet dyret seg til en sykkelveske. Optikeren kan vente seg besøk ganske snart.

Og skulle noen lure fælt på hvorfor jeg besøkte Tigrstaden, kan jeg vel røpe så mye som at Ingrid Bjørnov og Oslo Fagottkor hadde cirkusforestilling på Chat Noir. Bilder følger, både her og på facebook, og kanskje på ingridb.no også hvis vi er riktig heldige.

Jeg gikk meg forresten bort på veien, i år igjen. For lokalkjente: Hvor stor er sannsynligheten for å havne i Akersgata på vei fra Spikersuppa til Chat Noir? Ikke veldig stor. Jeg klarte det.