Kjærkomment pensum

I dag tidlig var det flinkis-Hanne Maren som våknet fra nattesøvnens lune dvale, ikke hun andre giddeløse. Flinkis-Hanne Maren sto helt tydelig opp med riktig bein først, og med en strålende idé, som samtlige av landets professorer ville bønnfalt: Lese pensum før skolen. Vanlig rutine er at både skole og pensumlesing på én og samme dag blir litt i overkant mye, men i dag var formen fin, og super-Hanne Maren var klar for et skippertak.

Med nygredd hår, ferdigsmurt skolemat og sekken pakket, satte jeg meg til rette i sofaen med Læring og undervisning i kunnskapssamfunnet i fanget. Målet var å nå side 35. Driven var fin, tempoet godt. Stadig flere linjer ble preget med rosa markeringstusj, og tiden var på min side. Stolthetsfølelsen av å la pedagogikkprofessor Hargreaves vinne over God Morgen Norge var drabelig.

Det eneste minuset jeg er i stand til å se ved morgenens leseøkt, er at jeg med fordel kunne avsluttet noen sider tidligere. Fra siste avsnitt på side 35 kan jeg gjengi følgende: ”Mer skolegang vil ikke alltid tilsi det samme som bedre læring”…

Flinkis-Hanne Maren forsvant øyeblikkelig opp i røyk. Hun hadde nådd målet om side 35, med så var det da også slutt. Kvalitetslitteraturen fikk sving på virksomheten i hodet. Tilbake i sofaen satt den samme, gamle uvirksomme varianten av meg. Naturligvis tok jeg pensumet til etterretning, og jeg lot meg inspirere av professorens tekst, med øyeblikkelig virkning.

Hva lærer jeg egentlig av døll forelesning? tenkte jeg i mitt stille sinn, slo på TV-en og vinket til skolebussen som kjørte forbi.