Idrettsreformasjon 2010

Sett i lys av siste ukes fotballseriestart, et nylig overstått vinter-OL og diverse andre akrobatiske arrangementer hvor folk har kavet rundt med ski på beina, kommer herved noen forslag som jeg håper kan få plass i idrettsreformen av 2010. Ikke at noen reformkomité har bedt om synspunkter, de finnes knapt, men jeg håper likevel at noen der ute kan ta forslagene mine til etterretning.

Jeg ser behovet for omstrukturering, og velger å heve parolen hvor det står ”JA til mer meningsfull toppidrett”. Det virker nokså poengløst at damer og menn bare en ukes tid etter de konkurrerte i henholdsvis tre og fem mil i OL, igjen skal gå om kapp. Distansene er like lange. Navnene er i stor grad de samme. Hvor mye kan egentlig fysisk form og vinnersjanser endre seg i løpet av en ukes tid?

Det samme gjelder i hoppbakken. Der vil jeg herved foreslå at vi fra nå bare sender utfor de sju-åtte antatt beste, så kan de heller hoppe ti ganger hver. Sluttsummen av poeng er da er mye mer troverdig, hvis målet er å kåre verdens beste skihopper, enn etter bare ett eller to hopp. Arne Scheie har min fulle medfølelse når han synes de nye vind-reglene er kompliserte, alt som skal trekkes fra og legges til. Selv tenker jeg at når først vindens styrke kan føre til pluss eller minus på poengsiden, kan kanskje et par andre ting også få plass i skjemaet. Har hopperen hatt influensa i løpet av de siste par ukene? Gjennomgått større omveltninger, som skilsmisse? Et ja her, og han er automatisk to poeng rikere.

Faren med tilleggspoeng for skilsmisse er helt åpenbart et renn av separasjoner. Hvis vi i tillegg innfører trekkpoeng for bryllup, under påskudd at hopperen muligens flyver på kjærlighetens vinger, vil sivilstatusen til verdens hoppere bli et sørgelig skue. Og skulle noen mot formodning velge å gifte seg i løpet av vinteren, får sladrepressen en deilig og klam tittel: ”Sa JA til Gina og to minuspoeng”.

Jeg ser for meg samme system i langrenn, at de kan gå flere løp etter hverandre, for til slutt å lande på en snittid. Mulighetene er til stede for at noen av herrene vil akke og ojje seg litt når de kommer til dagens siste femmil, i en rekke av ti, men den som vil være med på leken, må tåle steken.

Du kan si dette blir å stikke pinner i ribbeina på idretten *, og det kan ikke garanteres for at noen av lanseringene vil gjøre idretten mer publikumsvennlig. Ei heller fotballforslagene:
Det vil det ikke gå mange år før sesongene overlapper hverandre nå, og TV-bildene fra serieåpningen viste helt tydelig at fotball er på god vei mot å bli vinteridrett. Vi går en rikholdig, men akk så snever, tid i møte. Oppryk, nedrykk, kjøp av spillere, salg av spillere, kvartfinaler, kunstgress, klubbøkonomi og trenerbytter vil bli utførlig diskutert det neste halvåret. Personlig synes jeg fotballen tar litt for stor plass, det tar for lang tid. Enn hvor lite sportsinteressert jeg er, har jeg kjennskap til at enkelte kamper avgjøres med straffesparkkonkurranse. Forslaget jeg herved vil reise, er enkelt og greit å avgjøre samtlige av årets kamper på den måte. Da kan man nøye seg med halvparten så stor bane også, så føles ikke tribunene så glisen. Selv jeg vil ha tålmodighet til å få med meg en kamp i ny og ne, når det bare er satt av et kvarter hver søndag, som inkluderer både kampen i sin helhet - ti straffer – og intervjuer.

Forresten har jeg vært borti fotballkamper avgjort ved loddtrekning også… En idé?



MERKNAD: Det kliss nye ordtaket "å stikke pinner i ribbeina" oppsto for kort tid siden som en variant av "å stikke kjepper i hjulene". Det gir et godt bilde, og jeg skal bruke det mye. Takk, Anette!