Indre uro

Indre uro. Det høres alvorlig ut. Googler du det, ramler du inn på sider om hyperaktivitet, angst og depresjon. Jeg har sort belte i tålmodighet, og er ikke spesielt engstelig, men likevel plages jeg av det jeg mener kan betegnes som nettopp indre uro. På ett av nettstedene står det at den indre uroen forsvinner med utvikling, at vi må oppdage oss selv. Jeg har nokså god kontakt med mitt sanne JEG. Allerede foran speilet om morgenen får mitt skjeløyde blikk kontakt med den grå, bustete katten som står der og vakler. ”God morgen, solstråle”, mumler jeg til speilbilder, mens Gakken, den gule, gedigne badeanden, skøyeraktig skotter opp.

Mennesker som tenker mye opplever ofte indre uro, og yoga skal visstnok hjelpe. Min indre uro er nok av et litt annet kaliber enn det disse nettsidene beskriver:

Jeg hikker, hoster og nyser i ett sett. Magen rumler, det kommer snodige lyder fra et sted inni meg selv til de mest upassende tider. Spesielt i forelesningssalen, eller på teater, knurrer magen livlig. ”Hva vil du meg?”, tenker jeg, men får intet svar. Mat hjelper ikke, drikke hjelper heller ikke. Det er kul umulig å døyve rabalderet. Så bygger jeg støyskjerm med notatblokken, og koser meg litt når sidemannen sovner og slipper første snork ut i skolens akademisk tyngede luft.

For kort tid siden fikk hybelkompanjongen og jeg klagemail fra utleieren, som har kontor rett under soverommet mitt. Han ba oss ”justere musikkvolumet” i arbeidstiden. Volumkontrollen sto allerede på fire. Det er neppe musikken han har hørt, sannsynligvis bare mitt enmassorkester, hvor, nys, host, hikk og mageromlig er hyppig brukte lydeffekter. Akkompagnert av en rullende kontrostol og sporadisk snyting har jeg forståelse for at mannen irriterer seg.

Tross alt kunne det vært verre. Lydutvalget er begrenset, takk og pris. Og så lenge jeg har nesesprayen i umiddelbar nærhet, klarer ikke den indre uroen å frata meg nattesøvnen. Sånn sett er jeg ganske heldig.