Stedfortreder?

Jeg skal snart til tannlegen. Tannlegen er ikke den av jordens skapninger jeg er mest begeistret for, i det hele tatt er alle som på én eller annen måte skal gjøre noe med kroppen min rangert et godt stykke nede på vennelisten, særlig de av dem som innkaller meg. Jeg liker ikke frisøren heller, men da har jeg tross alt styringen selv, til en viss grad. Fra tannlegen, derimot, duper det bare en innkalling, eller invitasjon (som jeg liker bedre), ned i postkassen, og hvis du avbestiller timen, føler du deg som et syndig, uansvarlig menneske.

Egentlig hadde jeg tenkt å utsette timen noen uker, sånn at jeg fikk litt ekstra tid å glede meg på, liksom (?). Jeg er ikke den raskeste når det gjelder ting som skal bestilles, ordnes eller endres. Vanligvis pleier dette å være en negativ egenskap, men akkurat når det gjelder tannlegeavsbestillinger, tror jeg treghetskomplekset kan regnes som et stort pluss i livets store regnskapsbok.

Egentlig er det litt rart med tenner. Tennene utgjør vel noe sånt som 1 prosent av kroppen, men de resterende 99 prosentene får klare seg selv. Tannlegen ber meg komme hver høst, mens legekontoret er det nærmere 14 år siden sist jeg var innom. Teorien er at kroppen sier ifra selv, akkurat som om ikke tennene gjør det også?!?

Med null hull, har jeg en teori om at brus, sukker og uante mengder sjokolade har herdet tennene mine gjennom årenes løp. Derfor pleier det å gå fint hos tannlegen, jeg rekker knapt å sette meg ned før jeg blir kastet på dør, og minuttprisen er noe sånt som 120 kroner. Likevel hater jeg det, ikke minst all den ekstra tiden som går med på badet de siste to ukene før en tannlegevisitt. Det er nemlig de to eneste ukene i året jeg bruker tanntråd, for det gjør tannlegen så blid. ”Du spiser nok ikke så mye sjokolade, og du er veldig flink til å bruke tanntråd ser jeg”, sa hun sist. Jeg gikk fornøyd ut igjen, stolt som en hane, og følte jeg nok en gang hadde klart å lure tannlegen. Jeg tror det er det samme genet som slår inn når jeg fletter håret for å gå til frisøren, et slags tafatt ønske om å imponere.

Innimellom tenker jeg at jeg gjerne skulle hatt en vikar, en slags stedfortreder, som kunne ta alt det ubehagelige. Det er ikke bare til tannlegen det hadde vært kjekt å sende vikar. Jeg vet at andre har praktisert dette på eksamen, og jeg husker historien om han som sendte stedfortreder på oppkjøringen. Det eneste minuset var at stedfortrederen ikke kunne kjøre bil… Selv kunne jeg kanskje tenke meg vikar når det en gang i tiden blir snakk om å føde barn, men det heter vel allerede surrogatmor.

Tirsdagens tannlegetime nærmer seg med stomrskritt.
- Noen som har lyst til å ta den for meg?