Opp og fram med det praktiske!

Jeg hadde glemt hvordan det er, følelsen av store, fuktige snøflak som trenger seg inn mellom ullskjerfet og haken, som du nytteløst prøver å ta vekk med en allerede fuktig vott. Våt ull stikker, og skjerfet, som jeg forbannet saftig og pensjonerte fra vintergarderoben for flere år siden, klør mer og mer og mer. Det drypper fra håret, klærne blir våte, skoene er glatte og vanndammene store.

Også i år lot jeg meg forundre, snøen kom litt brått på. I håp om ikke å gå i den samme fuktige fellen som i fjor og året før, å slepe rundt på et par gjennomvåte sommersko helt fram til en solid forkjølelse i midten av desember, satte jeg kursen mot nærmeste skobutikk.
”Jeg ser bare på hvordan de ser ut under jeg, det er dét som er viktigst”, sa den 90 år gamle damen som tuslet rundt der inne sammen med datteren sin. ”Så søtt”, rakk jeg å tenke, før jeg tok meg selv i å gjøre det samme.

Dette er nemlig vinteren der det praktiske skal opp og fram, vinteren der alt søtt, pent og lite funksjonelt skal pakkes bort i kasser på loftet, i håp om at det kommer noen sultne mus og gnager det i fillebiter. Tynne kåper som ikke tåler at kvikksølvet kryper under minus tre, og votter jeg gang etter gang forleder meg selv til å tro at skal kunne holde hendene varme, står nå i fare. Det samme gjelder noen pene støvletter. Jeg kan fortsatt ikke helt forstå hvorfor det i det hele tatt produseres støvletter med teddyfôr som ikke kan forskåne tærne fra et blått preg. Det er ytterst få av oss som velger teddyfôrstøvletter om sommeren, som vel er den årstiden de erfaringsmessig passer best.

Det er ikke vanskelig å lese at fokuset mitt i år ligger på sikkerhet og komfort. De iskalde støvlettene fra i fjor kan loftsmusene få pynte med en flaskekork i hempa og bruke som juletre, mens de nyter den rutete kåpen som julemiddag. Jeg skal ha boblejakke og polvotter, bilen skal skos med kjettinger, og jeg akter å kjøre med dem uansett hvor jeg skal. Jeg har lenge vært motstander av brodder, - nå er jeg neimen ikke sikker på at dét er så dumt lenger heller. Her ryker prinsippene i takt med at snøen faller.

Men kjenner jeg meg selv rett, og det tror jeg nok at jeg gjør, så vil nok alle gode tanker ved første snøfall fly av sted med en snarlig nordavind. Når vi kommer et stykke uti november, har jeg glemt alt jeg har sagt, og så står jeg ute i en altfor tynn kåpe, som musene likevel ikke fikk, og hopper opp og ned i de kalde støvlettene fra i fjor. De er jo så pene. Innen jeg tar dem på meg og går ut døren har jeg glemt hvordan det er, følelsen av stivfrosne tær.

Og hva har jeg rundt halsen? Nettopp, ullskjerfet som klør. Så lander en stort, fuktig snøflak mellom ullen og haken, og jeg prøver nok en gang å ta det vekk med en litt for våt vott, banner stygt og lurer på hvorfor jeg ikke har ryddet vekk det skjerfet.

Jeg lærer jo aldri.