Et raseriutbrudd på vegne av bestanden

Tror du det er enkelt å være journalist? Ukomplisert å lage konsertomtale for en avis? Da må du tro om igjen.

For å ta dette helt fra bunnen av: Hva består jobben i når man er på konsert for en avis? Nettopp, å gjøre notater og knipse et par bilder.

Bilder tar man naturligvis uten blits og på tidspunkter hvor det ikke ødelegger for publikums konsertopplevelse. Man reiser seg ikke opp og sperrer utsikten over lengre perioder, og nøkkelknippet skal ikke ligge i lomma, særlig ikke hvis planen er å gå rundt mens koret synger eller orkesteret spiller, hvilket man i utgangspunktet heller ikke skal gjøre.

I kveld har jeg vært på konsert med et symfoniorkester, og maken til journalistisk utfordring skal du lete lenge etter:

Programmet bestod av fire deler, og vær med meg nå: fire deler betyr fire applauser. Fire steder i programmet man kan skifte plass og vinkel. Etter første stykke snek jeg meg fram og satte meg på gulvet forrest, ikke særlig behagelig, men nødvendig for å få tatt et brukbart bilde av fiolinsolisten. Sjakktrekket orkesteret hadde gjort var å holde konsert i den mørkeste delen av salen, i motsatt enda av hvor scenen var, og for at musikerne skulle se notene sine hadde publikum, og jeg, motlys. Orkesteret hadde ikke én eneste spot rettet mot seg, og det er vel relativt unødvendig å fortelle at det er vanskeligere å ta bilder når det er dunkelt enn med god belysning, uten blits altså.

Jeg ventet og ventet. Etter hvert ble musikken sterkere og mer taktfast, og fotomulighetene begynte sånn sett å bli brukbare. Jeg knipset én gang, i takt med musikken, ventet noen minutter og knipset et bilde til, og for første gang i min tid som journalist fikk jeg tilsnakk for å ha tatt et bilde! Ved første mulige korsvei, mellom to stykker som hang sammen såpass at det ikke var rom for applaus eller bevegelse, bøyde solisten seg fram, så strengt på meg, gestikulerte kraftig og ristet på hodet! Jeg ble såpass vippet av pinnen og irritert at jeg ikke klarte å konsentrere meg om musikk den neste halvtimen.

Solisten var ferdig. Han styrtet ut og inn som en jojo, fikk fortjent applaus og begynte å stemme fiolinen for å gi et ekstranummer. Han dro buen et par ganger og fikk publikums oppmerksomhet. I det samme stakk en annen journalist seg fram og knipset to raske bilder, med blitz. Orkesteret gispet, solisten ble satt ut. Journalisten løp på dør, og fikk et par verbale sleivspark etter seg. I pausen kom en av fagottistene bort til meg og sa at ”det der var jo kroneksempelet på hva en journalist IKKE skal gjøre”.

OK. Jeg var på sett og vis enig, men hva SKAL en journalist gjøre da? Vi holder også på med et slags håndverk. Når disse klassiske stykkene skal vare så gudsjammerlig lenge, og det går en halv time mellom hver applaus: når skal vi egentlig få tatt bilder? Og ett poeng til: Hvem tror de egentlig at sørger for at de får annet publikum enn bare venner og kjente?? I sånne anledninger er det fristende å trykke en hvit firkant der bildet i avisen skulle vært, med teksten ”Orkesteret ga journalisten fotoforbud”, eventuelt trykket bilde av et annet orkester og skrevet ”Slik kan et orkester se ut”. Løsning nummer tre ville være å droppe hele omtalen, hvilket jeg var sterkt fristet til i kveld, for aller første gang.

Jeg hadde nok ikke tillatt meg å gjøre det samme som den freidige fotografen med blits, men lokalavisene er ikke beriket med så mange symfonikere. Det er ikke allmennkunnskap å vite hva som er stemming og ikke. Med så dårlig lys som det var i salen og så dårlig tid som journalisten antakeligvis hadde til deadline, skjønner jeg hvorfor han gjorde det. Dessuten ødela han ingenting for publikum; jeg tror et fåtall fikk varige mén av hans journalistiske adferd. Likevel ville jeg ikke gjort det selv, og med fotoforbud spurte jeg fagottisten om han så noen mulighet til å få plassert orkesteret etter konserten og knipset et bilde da, men nei, det ble nok for vanskelig. ”Du får heller ta bilde mens vi stemmer. Det gjør jo ikke noe om det ikke blir helt klart”, sa han. Hææ? Akkurat som om jeg vil ha bilde av en gjeng musikere som sitter lent over instrumentene sine, noen stående med ryggen til meg, alle sammen på jakt etter en ren A? Og at det ikke var så farlig for han om bildet mitt ble klart eller ikke, ble vel omtrent som om jeg skulle si til ham at ”sett i gang og spill. Det gjør jo ikke noe om det ikke blir helt rent” (underforstått: jeg bryr meg ikke likevel).

Jeg begynte etter hvert å bli ganske sinna, og det ble ikke det spøtt bedre da jeg traff en fiolinist utenfor teatersalen etter konserten. ”Du var mye mer fornuftig enn han andre fotografen. Skikkelig paparazzi!” utbrøt hun. Jeg tenkte i mitt stille sinn at ”unnskyld, men hvor innbilsk er du egentlig? Paparazzi? Hvem tror dere at dere er??”, men klarte å nøye meg med å opplyse om at det ikke er så enkelt for oss heller når det går så lang tid mellom hver applaus og fotoforholdene er så dårlige, fortsatt med et smil om munnen. Det stivnet imidlertid litt da dama kom med dagens 1000-tips: ”Du har sikkert ett eller annet i arkivet du kan bruke”.

Milde himmel. Hvor viktig skal jobben deres være i forhold til min? Det blir vel nesten som å si at ”dere trenger vel ikke spille på ordentlig, dere kan vel bare skru på opptaket fra konserten i fjor”.

Det er faktisk sjelden jeg blir SÅÅÅ sinna!