Voksen-genet

Jeg nærmer meg 22 1/2. Jeg er stadig vekk eldst for tiden. Jeg har begynt å bruke forkle når jeg baker, og jeg kjøper inn mat og legger i fryseren. Jeg har hermetikk i skapet, eget verktøyskrin, bruker hette når det regner og vasker klær før skittentøyskurven renner over. Jeg har nettopp investert i min første støvsuger, med ekstra poser, og på søndag får jeg mitt første fadderbarn.

Det var først da jeg sto på G-sport og skulle ha nye reflekser til sykkelen min at en mild form for panikkangst slo ned i meg. Den sykkelen har ikke hatt reflekser på ti år. Hvorfor trengte jeg nye akkurat nå? Jeg grafset med meg alt jeg kunne komme på at sykkelen trengte, betalte og løp ut igjen for å trekke frisk luft.

Det har vært en voksen sommer.
- Jeg føler at alderen begynner å tynge. Nå har jeg akkurat vært toastmaster i bryllup, og snart skal jeg være fadder i barnedåp, sukket jeg inn i telefonen til en noe eldre venninne for en tid tilbake.
- Jeg kjører rundt med en plastpose med gravlys i baggasjerommet, svarte hun monotont.

Jeg ble litt beroliget, men de nye refleksene til sykkelen min ligger fortsatt godt i plastposen sin, og der tror jeg de blir en god stund. Antakeligvis boikotter jeg dem i et tappert forsøk på fortsatt å være ung og dum.