Kvirrevirrevitt-bom-bom

Jeg vet ikke når de kom, eller hvorfor. Jeg vet ikke hva de vil meg, men jeg kan ikke annet enn å innse at resten av sommerferien skal tilbringes med et utall flaksende krek utenfor soveromsvinduet.

I fjor sommer levde Familien Skjære og jeg tett. De vekket meg til soloppgangen, spiste opp frokosten min og bæsjet meg i hodet. Så ble det september, og Familien Skjære dro på ferie. Jeg vet ikke hvor, jeg vet bare at alt ble godt og stille, og at jeg ikke har savnet dem et halvt sekund. Men nå kan jeg ikke annet enn å innse at sesongvennene mine er på plass igjen, klare for nye måneder med hyl, skrik og evig matjakt.

I år er det ikke bare Herr og Fru Skjære og deres høylytte små som har slått seg til i syrinen: Enten lever de i tiden og har åpnet sommeren med festival for skjæretanter og fettere, eller så har de – og det er dette jeg frykter mest – startet hotellvirksomhet der ute i treet. Hvem som har gitt dem dispensasjon er jeg usikker på, og jeg har ikke sett snurten av noe nabovarsel. Men tilbygget til det opprinnelige reiret står klart til å ta imot gjester, og for familie og venneskjærer er porten høy og døren vid. Og de lar ikke vente på seg. Med nebbet fullt av velklingende kra-kra kommer tilreisende i ett sett, de overlapper hverandres visitter, og de som ikke får plass i syrinen tyr til plommetreet.

Det sies at skjærer er kloke og tilpasningsdyktige. Hensynsfylle, derimot, skal de ikke ha på seg å være. I mangel på nabovarsel kan jeg begjære byggverket revet, men jeg er usikker på hvor smart det er. I følge gammel folketro var skjære skapt av fanden, og dersom man ødela reiret ville den hevne seg. Det var et år noen kom i skade for å pirke tilstrekkelig i redet til at det falt ned, og Far Skjære ble temmelig gretten. Når hører vi resultatet.

Det litt deilige er at Hotell Skjære praktiserer stilletid fra klokken 22.30. Beklageligvis varer den ikke lenger enn til 05.15. Da flyr Herr Skjære ut på matjakt. Finner han noe, skriker han høylytt til sin kone. Hvis han ikke finner noe snadder, brøler han litt likevel. ”Kjeften på’ræ”, stønner jeg, mens jeg trer hodet inn under puta og forsøker å sove. Men i syrinen drar en langveisfaren, fjærkledd tante i gang allsang, og uansett hvor mange puter jeg begraver hodet under, trenger skjærenes frokostviser gjennom.

Personlig synes jeg hørselvern virker litt i overkant når jeg tross alt bare prøver å sove i det som er min egen seng, men lyden av tretti skjærer som går bananas fire meter unna er sjelden noen god start på dagen. I alle fall ikke når dagen starter før seks. Hva slags byggverk de reiser i løpet av vinteren hvis jeg så mye som pirker borti hotellet tør jeg ikke engang tenke på. Jeg ser for meg noe sånt som leirskole i epletreet, spa i kirsebærtreet og charterturer til plommetreet, allsang på grensen mot naboen og sommeråpent hotell.

Kanskje jeg rett og slett skal kapitulere, ta med luftmadrass og telt og rigge meg til på den andre siden av huset. Men der er det rips og kirsebær, så der vil vel trosten komme og holde meg med selskap. Kvirrevirrevitt-bom-bom.