”Trenger du en fyr som kan hjelpe til? Ikke begynn med meg”, synger Trond Viggo.
Den strofen kunne vært kamprop for visse deler av min familie, og ganske mange andre jeg kjenner. Ikke fordi de er late, men rett og slett fordi de bærer på en frykt for å bli spurt til råds. Det er snakk om ytterst oppegående mennesker, som har greie på detaljer innen ymse grener, men de er likevel livredde for at noen skal spørre dem til råds, antakeligvis grunnet ren usikkerhet. Det eneste de med sikkerhet vet er at de ikke kan svare, uansett hva de måtte bli spurt om.
Kategori nummer to er de som velvillig øser av sin kunnskap, omstendelig og høylytt. Vi andre sitter med munnen halvåpen og lytter til faktaopplysninger om muttere og bremselengder. Vi flakker med blikket. Vi ser ned. Vi skriver en tekstmelding eller to. Kunnskapsformidleren lar seg ikke stoppe, han hever røsten, for det er ofte en han, og framfører de mest uinteressante bemerkninger med en selvtillit på høyde med Eiffeltårnet.
Kategori tre er de som prater en hel masse, og som tror de kan hjelpe, men som egentlig ikke vet stort mer enn at de er villige til å stille opp, og at de med litt hjelp fra publikum muligens vil kunne klare å resonnere seg fra til svaret i løpet av et middels langt bursdagsselskap. Riktignok vil de helst ikke ta imot innspill fra salen. De vil snakke selv, selv om de tidligere nevnte flakkende blikkene er gått over til himling, og vertinnen har søkt tilflukt på kjøkkenet. Egentlig er de ganske underholdende.
Det morsomste er når forsamlingen rommer to eller flere Eiffeltårn, og gjerne en joker fra kategori tre. Da er det egentlig bare å lene seg tilbake og senke skuldrene. Sjansen for at noen spør de til råds er i alle fall minimal.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar