Takk for alt

”Hade bra!” Stemmen hennes var plutselig litt lystigere. Endelig kunne hun sende meg ut døren. I to timer hadde journalisten Hanne Maren prøvd på et dypdykk i følelsene hennes, og lettelsen bredte seg over huset i dét det merkelige dyret med kamerabagen over skulderen svimet ut døren.

Én ting er å bli glad for at journalisten går sin vei, det kan jeg egentlig skjønne. Men jeg er redd dette med ”puh – endelig alene” ligger der som en slags litt klam hanske over folk, helt uavhengig av såkalte journalistjævler.

Det startet allerede da du var cirka ni måneder gammel. Mamman din fikk besøk av en venninne. Du hylte og skreik, det fremmede kvinnemennesket var ikke noe ålreit i det hele tatt. "Dulledulledull", prøvde hun seg med - "Tittei, lille venn!". Du vrælte så høyt at naboen våknet fra middagsluren og far kom stormende fra kontorpulten, rødprengt i ansiktet, og lurte på hvilken fatal feil han egentlig hadde begått, mens skrikene gjallet mellom veggene. Lenge. Men så skjedde det plutselig noe: Den rare damen hadde slurpet i seg kaffen sin, hun var på vei ut. Du hang på mammas arm, fortsatt med salte, tårevåte kinn, men du vinket! ”Ade”, plutret du, og viftet med begge hender. Kanskje du smilte til og med. Den fremmede damen syntes du var sååå søt. Endelig hadde dere blitt venner, trodde hun. Sannheten var snarere at du endelig var kvitt besøket.

Så blir du eldre. Barneskolen, Ungdomsskolen. Omtrent der var det at vi jentene begynte med klemming, og det har vedvart. Det logiske hadde vært klemming i det man traff hverandre, men sånn er det ikke bestandig. Nei, vi klemmer når vi går! Smiler og klemmer. Av og til tenker jeg at det er voldsomt hvor glade folk blir for å være kvitt meg, selv om jeg ikke er på jobb, de smiler, koser og nesten jubler. Og hvis de i tillegg bærer en liten fyr på armen, som vinker og sikler og er lykkelig når jeg tar i dørhåndtaket, ja, da blir jeg noe aldeles fryktelig skeptisk.

Tiden går. Det er familieselskaper, foreldremøter, kurs, konferanser, fine middager og hytteturer. Det er rart hvor tynget stemningen er den første halvtimen i motsetning til ved oppbruddstid. Her forleden var jeg i en litt feit og diger bursdag. ”Takk for laget, det var veldig hyggelig å hilse på deg”, sa Ruth (la oss kalle henne det. Jeg vet hun egentlig het, jeg tror nemlig ikke vi hadde hilst.) til meg da vi var på vei ut, mens hun ristet hånden hjertelig. Jeg så at det glitret i øynene hennes. For å være ærlig var pupillene mine også omkranset av små diamanter.