Kjære NAF, selger dere klippekort?

Jeg så meg i speilet, med store, skrekkslagne øyne. Kjente bilen bevege seg motsatt vei av hva jeg hadde planlagt. Jeg var strengt tatt på vei opp bakken, men nå fant bilen det for godt å sette kursen nedover igjen, baklengs. "Det var da rart", sa jeg til meg selv, mens jeg skrudde ned musikken. Akkurat å skru ned musikken er kanskje det som hjelper aller minst hvis målet er å vinne kampen over et løps kjøretøy.

Det er bare en bil, tenkte jeg, mens jeg pumpebremset som best jeg kunne. Plutselig slo en tanke ned i meg: hva om det som bare er en bil treffer noe som IKKE er en bil? Et menneste, for eksempel? Jeg ble såpass nervøs at jeg valgte å skru musikken helt av.

Snø er vakkert, men i tillegg er det både glatt og dyrt. Nå lengter jeg etter asfalten, som jeg vet ligger der under all elendigheten. Om natten drømmer jeg om svarte, knusktørre veier så langt øyet kan se, og av og til prøver jeg å høre lyden av raske dekk mot grusveg i hodet. Jeg begynner endelig å se lyset i enden av en isfri tunnel nå.

Det startet i desember. Da tilbrakte jeg nærmere fem deilige timer i en grøft, på vei til et skisenter, i firmabil. Veien var såpeglatt. "Nå er jeg snart ved bommen", mumlet jeg. Så langt kom jeg aldri.

Når jeg først kjører i grøfta gjør jeg det ordentlig, fire hjul satt som støpt fast i løssnøen. Muligens var det underbevisstheten min som passet på å gi litt ekstra gass for å gjøre trafikkavviklingen enklest mulig. Men uansett hvor god og hensynsfull min noe utradisjonelle parkering var, følte jeg meg mindre smart der jeg stod med to digre, røde bokstaver, HA, lysende ut mot veien. Sjåfør etter sjåfør stoppet, lo og kjørte videre.

"Markedsføringstriks!" Prøvde jeg meg med. "Klistremerker og kulepenner funker ikke lenger, så nå har vi begynt å plassere ut biler. Det er mer iøynefallende."

Etter fire timer i grøfta, en kopp te hos én nabo og et dobesøk hos en annen, skjedde det noe morsomt. Jeg var ikke lenger alene, en gutt kjørte ut på andre siden av vegen, 15 meter fra meg.

"Så hyggelig! Kanksje vi får kvantumsrabatt hos NAF?" sa jeg.

Han syntes ikke jeg var så rasende festlig, det kunne jeg se på lang avstand.

Det er begrenset hvor mange uhell det er morsomt å ha med bil i løpet av én vinter, med mindre noen av disse som kommer og redder deg kunne selge klippekort. Da jeg dagen etter piruetten nedover Hauglibakken klarte å rygge opp i snøhaugen rett utenfor hjemmet mitt, for så å gi gass og legge panseret oppå haugen på andre siden av innkjørselen, så jeg for meg at bilen rett og slett skulle velte. Det hadde vært noe.

"Hei NAF, husker dere meg?"

Nå skal det vel sies at det ikke bare er på vinterføre jeg har noen snurrige tildragelser med bilen. Dette begynner å bli noen år siden, men på oppkjøringen skulle jeg lukeparkere. Det vil si, jeg ble bedt om å parkere, og selvsikker som jeg var bestemte jeg meg for å finne en luke. Etter å ha rygget utallige ganger fram og tilbake, havnet jeg på tvers inni luka, med begge bakhjulene på fortauskanten. Jeg så fortvilet bort på sensoren, som på sin side prøvde å holde tilbake et aldri så lite latteranfall.

"Kjør videre du", hikstet han, og lot meg stå.

Det spørs hvor veloverveid akkurat den avgjørelsen var.