Livet i Brønnøysund er fortsatt underlig. Jeg hadde trodd at jeg skulle finne inspirasjon til mye blogging her, men der tok jeg feil, gitt. Folk går på jobb, så går de hjem igjen. Noe sier meg at Brønnøyværinger er et folkeferd som trives med rutine, liker seg i sine noe begrensede, trygge omgivelser. De vil ikke ha mer enn de har, det skal være rolig og vakkert her. For all del, det er helt greit, poenget mitt er bare at ideene ikke akkurat ramler ned i hodet mitt i et så voldsomt hurtig tempo.
Men her en dag skjedde det noe, en tilreisende kom på besøk, en dommedagspredikant. Det var egentlig en opplevelse som er verdt noen ord. Vi hadde en riktig så interessant samtale, men han satte meg fast da han skulle gå. Vanligvis pleier jeg å avslutte samtaler med ”Takk skal du ha”, den er ganske innarbeidet etter hvert. Men da fyren tok meg i hånden og sa ”Gud være med deg”, med dyp og alvorlig røst, ble jeg svar skyldig.
Jeg fikk tilsvarende i fjor sommer, da en dame fra pinsemenigheten klappet meg på rumpa og sa ”Måtte Jesus velsigne deg”. Joda, det hadde i og for seg ikke vært så dumt dét, altså, men hva svarer du? Amen? Takk? I like måte? Eller..?
Forslag mottas med takk!
2 kommentarer:
Som en stakkars liten nordlending som flere ganger har på merkelig vis befunnet seg på slike jesusfreakleirer i min spede ungdom - og tro meg, jeg vender neppe tilbake - kan jeg vel egentlig bare si: Du smiler pent, trekker hånden rolig til deg, og nikker pent til den andre personen finner ut at det er på tide å gå. All forsøk på spøk - som å kime i "Amen, halleluja" uten særlig innlevelse - kan være som å gå i ulendt terreng med svømmeføtter, skylapper og 60 kilos ryggsekk. Samt svært trange underbukser. Altså ikke noe å anbefale.
Vel, du har blogget fire ganger siden sist jeg gjorde det. Så brønnøysund må da være inspirerende.
Legg inn en kommentar