- Det finnes liksom to typer mennesker, de som tar på seg joggebukse når de skal ut å trene, og de som tar på joggebukse når de skal kose seg, sa hun som satt i sofaen.
Hun hadde rett. Jeg var på sjokoladejakt. Igjen. Det var sent på kvelden, og jeg hadde tatt på meg det noen anser som treningstøy. Men da det ikke under noen omstendighet kunne falle meg inn å ta en joggetur frivillig, er det andre kaller for treningstøy, sikkert fordi det er behagelige klær, for meg sjokoladedrakt. Sjokoladedrakten min består av grå bukse og diger hettegenser. Det er i dette antrekket jeg sniker meg ut fra rommet mitt, ser til høyre og venstre, spretter lydløst opp i et par sko og tutler ut døren. Kursen er stø, jeg skal på Bunnpris.
Men så var det bare ett problem denne kvelden. Anette satt i sofaen. Og sofaen står i hallen, vår kombinerte stue/gang, og jeg måtte passere mellom henne og TV-en for å komme ut i det fri. Uansett hvor raskt og stille jeg hadde beveget meg forbi hadde hun garantert sett meg. Hun skjønte hva som skulle skje, at jeg ville barrikadere meg inne på rommet mitt de neste par timene, og komme ut igjen i et overstadig godt humør. Jeg var tatt på fersken.
Jeg fikk et bebreidende blikk. Ertende. Jeg la meg paddeflat. Hadde jeg bare beholdt domgeribuksen på kunne jeg i det minste unnskyldt meg med at jeg skulle kjøpe dopapir, syltynt, men for så vidt sant også. I joggebukser har jeg ikke nubbsjans. Det er nesten som å skrive plakat med ”Ja, jeg skal sluke 200 gram melkesjokolade i kveld”. Og det er jo som vi alle vet ikke bra, men det gjør veldig godt i en improvisert nordlending med et spor av hjemmelengsels mage.
I skrivende stund sitter jeg i sengen min, og ved siden av meg ligger et stort, gult papir fra Freia. - Tomt!
2 kommentarer:
Hahaha! Jeg visste ikke at du hadde blogg. Har du fortalt meg det? Det skulle du ha gjort, for det her var gøy:) Kanskje like greit du ikke har fortalt det før, så ble det ekstra mye gøy i kveld. Jeg har masse tid nemlig. Det er absolutt ikke effekten av effektivitet, det er derimot den kjente effekten av kombinasjonen av å gå påbygg på Storhamar og å ha angst for å gjøre halvkjedelige ting som egentlig ikke strengt tatt må gjøres helt ennå. Det var visst en lang setning, uansett har jeg nytt å lese bloggen din, og se at du har lenket til min:)
Håper du har det bra langt der oppe i nord:)
Klem :) :) :) (Føler meg litt Anne-Lene idag, om du skjønner:) ;)
Hehehe... Hei! Det var lenge siden!
Joda, nå kommer jeg snart hjem, sånn i starten av desember. Kanskje vi deiser borti hverandre? Alt bra der nede?
Legg inn en kommentar