Mental alder og akterutseilte interesser

Det er med glede jeg registrerer at alderen min er nedadgående. Jeg vet ikke helt hvordan dette kan skje, men jeg kan i alle fall opplyse om at min tidligere alder på ”over 60” i test av mental alder er sunket til 24 år. Jeg er glad.

Grunnen til at jeg fikk behov for å sjekke ståa var et kinobesøk. Som én av i alt seks syntes ikke jeg filmen var noe særlig. Jeg visste egentlig allerede før jeg entret kinosalen at ”Den siste revejakta” kanskje ikke ville treffe blink hos meg, men det er likevel stusslig å vandre ut igjen vel vitende om at du er den eneste som kanskje ikke syntes filmen var det helt store, eller at den var gørrkjedelig, som det heter i klartekst.

Når jeg har en så totalt annerledes oppfatning av ting enn folk rundt meg begynner jeg å lure på hva som er feil oppi topplokket mitt. Av og til føler jeg at jeg kanskje kommer fra en annen planet. Andre ganger kjenner jeg meg gammel, og det er da jeg finner trøst i nettesten.

I gamle dager, en gang på slutten av 90-tallet, følte jeg og mine 60 år oss ganske akterutseilte. Mens andre snakket om sånne kule artister som jeg den dag i dag ikke er i stand til å uttale navnet på, enda mindre skrive, lyttet jeg på P1. I smug. Vi beveget oss videre inn i det 21. århundre. Plutselig en dag torde jeg komme ut av det lille skapet mitt, der jeg hadde fylt opp hyllene med musikaler, julekort, strikketøy og samlepermer med Dollie de Luxe.

Jeg har ikke lenger problemer med å si at jeg er stor fan av ABBA, The Beatles, Gilbert O’Sullivan og Kate Bush. Det koster meg ikke stort lenger å si at jeg faktisk tror den beste musikken allerede er laget. (Akkurat dette prøvde jeg å si en gang for noen år siden, men da var jeg nær ved å bli drept med en sløv kniv på heimkunnskapen) Jeg liker romantiske komedier, og hvis det skulle ligge et kjerringukeblad på bordet, så leser jeg det lett.

Jeg innser at det i det store og hele handler om interesser. Interesser og en slags form for forberedelse. Jeg er allerede ganske godt forberedt til pensjonisttilværelsen. Da skal jeg trippe rundt i rosa tøfler, høre på P1, legge puzzlespill, spille norske folketoner på pianoet og stelle med katten. Jeg skal strikke klær til barnebarna og sy nye gardiner når jeg finner et stoff jeg liker. Når jeg ikke har noe annet fore skal jeg lage fotoalbum, eller kanskje brodere litt. Det kommer til å gå helt strålende.

Fra 60 + til 24? Jeg lurer på om jeg jukset litt.