Jeg er syk!

- Og jeg hater det.
Jeg ligger rett ut, har godt og vel bikket 39 grader celsius, og har vondt i både ryggen og hodet. Det sprenger i øynene. Jeg hoster, og har spist halspastiller nok til at min eneste lille allergi har brutt ut. Derfor har jeg vondt i magen også.

Egentlig synes jeg ganske så synd på meg selv, vi gjør ofte det når formen ikke er helt som den skal være. Vi tuller oss inn i skjerf og pledd, og håret er mye mer bustete enn ellers. Får vi ikke nok oppmerksomhet der vi ligger lettere henslengt i senga, flytter vi oss til sofaen, eller går rundt og lager gryntelyder.

Det er innmari ålreit å få litt oppmerksomhet når kroppstemperaturen når nye høyder og tårene spruter. Derfor ringte jeg mamma for å opplyse om formsvikten, i håp om ”stakkars deg” og ”uffamei”. Den store trøsten var at familien der hjemme skulle spise fisk til middag, og at jeg kunne glede meg over å slippe.

Selv om jeg synes synd på meg selv nå, er det ingen som har det verre enn landets menn, vil jeg hevde. Jeg tror det er en grunn til at det ikke (opprinnelig?) er mannen som føder barn. Bare det renner litt snørr legger de seg paddeflate, akker og ojjer seg. Jeg kan ikke vise til én eneste undersøkelse på området, men snakker av egen erfaring.

Har jeg noen konklusjon? Nei, ikke i kveld. Jeg må nok legge meg ned å pleie forkjølelsen min nå. God natt.