Host. Host. Host. Host. Host. HOST!

Jeg hoster meg rød i fjeset og småkvalm. Nå hostes det lystig på den andre siden av lecaveggen også. Jeg lurer på hva slags skummelt virus som har angrepet Bodø, for et virus er det sikkert.
- Feber eller influensa gjelder liksom ikke lenger.

Jeg og det vesle lilla åttearmede viruset som bor i halsen min våget oss på skolen i dag. I tillegg til at jeg kan melde om svært varierende temperatur inne i klasserommet, kan jeg nevne at det nok var et par til der som slet med nye venner som hadde bitt seg fast inni kroppene deres. En var likblek, en annen kvalm. Vi var rett og slett en helt fortryllende deilig samling mennesker, og jeg tror de som enda var friske var veldig glade for at vi var til stede og holdt dem med selskap.

Jeg har flyttet en stol inntil sengen nå, og på den oppbevarer jeg alle skattene mine, slik at ingen skal stjele en eneste CuraMed fra meg. Siste nytt i samlingen er hostesaft. Jeg våget meg nemlig en tur på apoteket i dag. Det første jeg i etterkant synes er litt snodig var at jeg syntes det var pinlig ikke å klare å si ”hei”, ”takk” og ”hade” til henne bak disken med høy og klar røst. Hallo, meg selv: Hva trodde jeg egentlig var grunnen til at folk gikk på apoteket? ”Hei, her er jeg, og jeg holder meg sabla frisk, men nå skal jeg kjøpe inn et lite nødlager, sånn at jeg slipper å gå ut døren hvis jeg blir syk”? Jeg er redd det bare er ett menneske i hele Bodø som kunne komme til å stille så forberedt ved forkjølelsens utbrudd, og det tror jeg er meg selv. Jeg har liksom det meste, jeg vandrer rundt som et levende førstehjelpsskrin. Men i dag måtte jeg altså melde pass.

Men fytte rakker’n, noe så vondt som den hostesaften! Ok, jeg sluttet sporenstreks å hoste, men jeg sluttet nesten å puste også. Jeg var faktisk nær ved å falle om der jeg stod og klamret meg til kjøkkenbenken. Dette var etter bare en teskje. I alt skal tre skjeer inn og ned, tre ganger om dagen. Hola! Det burde ha stått en advarsel om smaken, tenkte jeg først. Jeg åpnet pakningsvedlegget, og det første jeg kunne lese var ”Dersom du tar for mye Noskapin:..” De er garantert det siste som kommer til å skje.

Nei, det gjelder nok å ta sine forhåndsregler. Noe sier meg at det er lurt å kle på seg når man går ut, og at det ikke er noe sjakktrekk å stå ute i regnet og bli våt. Det er smart å tørke håret før man løper til bussen, og egentlig er det litt dumt å dele øl med venner som akkurat har overlevd en runde med oppkast. I det hele tatt er studenttilværelsen hard og full av feller.

Jeg trodde jeg hadde blitt voksen. Nå er jeg i tvil. Kanskje jeg dermed kan nøye meg med barnedoseringen av Noskapinen også...