Ikke spør meg om blomstervanning

Jeg skal kaste et blikk tilbake på sommeren i kveld. Jeg har ikke orket å snakke om dette tidligere, men i sommer levde min mors potteplanter under uverdige forhold. Jeg innrømer å ha oppført meg uaktsomt, med blomsterdrap som følge. Dette er selvfølgelig helt forkastelig, og jeg beklager på det sterkeste mine handlinger, eller rettere sagt fraværet av sådan.

Saken var den at jeg skulle styre huset i fire uker, og for de små grønne sakene i vinduskarmene ble dette litt lenge, spesielt ettersom det var over 30 grader i skyggen store deler av den tiden blomstene og jeg hadde for oss selv. Sannsynligvis stod de i solsteken og skrek etter vann, samtidig som jeg selv plasket rundt i Mjøsa. Det stikker litt i meg når jeg tenker på dette.

Vi har ganske mange planter hjemme. De er liksom over alt, inne og ute, høyt og lavt. Det tok noen dager før det slo meg at jeg burde vanne. Videre utover ”ferien” vannet jeg stadig. Jeg løp ut i hagen med den nye prikkete vannkannen min, og med prikkete hårbånd, stadig vekk. Jeg syntes ikke jeg gjorde stort annet enn nettopp å vanne. Etter blomstene å dømme kunne jeg med fordel ha vannet mer.

I fjor sommer hadde jeg det nesten-daglige tilsynet med naboens hage et par uker. Jeg ble ikke spurt igjen i år. Jeg lurer ikke egentlig på hvorfor. I år spurte mormor meg etter et par uker om hun skulle hjelpe til med vanningen hjemme hos meg. Da var det allerede for sent. Jeg kan trå til meg ganske mye annet, unger og sånt, jeg husker til og med å gi dem mat. Men når vi kommer til ting med røtter i jorden, nei, det må da finnes grenser for hva man skal være kompetent til.

Etter tre uker var det visne blader i hver potteskjuler. Så, hva gjorde jeg? Jeg kunne ikke la mamma komme hjem til et hus fullt av visne blomster. Jeg brettet opp ermene og begynte å fotografere alle de døde plantene, for så å dra på gartneri for å kjøpe tilsvarende. En smart tanke. Problemet var bare at det ikke lenger gikk an å se hva slags blomster det en gang hadde vært, samtlige tolv planter jeg skulle skifte ut, den brøkdelen som hadde fått hardest medfart, var så tørre og brune at de var helt ugjenkjennelige. Likevel plukket jeg planter og stilte i kassen med tolv nye. Ekspeditøren så rart på meg. Han visste at jeg enten hadde kjøpt nytt hus, eller hadde begått en massakre. Jeg tror jeg rødmet tilstrekkelig til at han skjønte jeg var en morder.

Det som gjorde meg litt lykkelig var to planter inne på kontoret som hadde holdt seg både frodige og grønne. Jeg hadde senket markisene og virkelig stelt pent med disse to prakteksemplarene, i alle fall de siste dagene. Hardhauser, kalte jeg dem, en eføy og en oasis. Vi fikk en riktig god tone. Det virket som om de skjønte meg, at de kjempet for livet og visste at hjelpen ville komme til slutt. Derfor ga jeg det jeg trodde var en eføy et vennskaplig klapp på skulderbladet, og det var da jeg merket at potten ikke lenger nådde bunnen i potteskjuleren. Også hos Oasisen var det basseng. Ja, ikke sant, de var laget av helt ekte plast. Jeg var ikke langt fra å begynne å grine.

Jeg vet ikke helt, men jeg tror ikke jeg skal ha så mange blomster den første tiden. Ikke engang buketter i vase funker. Det er i det hele tatt litt skummelt å komme i den alderen hvor du setter ting i vase, men til 17. mai var vi nødt. Den buketten ble stående til godt uti juni, og da var stilkene mugne. Det visste jeg faktisk ikke at gikk an.