Tidsnød

Det er rart med det, men jeg får alltid like dårlig tid, uansett hvor god tid jeg måtte ha i utgangspunktet. Dette gjelder spesielt om morgenen.

Jeg er ikke den som spretter først opp, det skal sies. Jeg er et B-menneske ut i fingertuppene, og av den oppfatning at morgenfugler er noen ekle dyr. Derfor var det for meg en sann glede å våkne i dag, vel vitende om at jeg dusjet i går kveld. Jeg la meg i den tro at jeg ville få tid til både å fjerne maskarasøl OG å spise frokost fra tallerken i dag. Det gikk kanskje ikke helt etter planen.

Jeg er glad i slumreknappen. En halvtime før bussen skulle gå spratt jeg opp. Litt offensivt da å tenke at du skal rekke å stryke en skjorte og krølle håret, i tillegg til alt det andre spetakkelet. Men jeg prøvde. Det hele resulterte naturligvis i at alt gikk i vasken, og et nokså merkelig antrekk. Jeg så fotball i regnet i går. Det var vått, og min kjære grønne veske ble kliss-klass. Det kom jeg på i dag tidlig. Der sto jeg i mønstrete kjole, med en brun skinnveske som eneste alternativ. Jaja, tenkte jeg, den lyse jakken funker vel… Men tro du meg, den hadde ligget i en sekk på samme grusbane som vesken. Også skoene mine var våte. Dermed måtte jeg sende hun på den andre siden av veggen i retning bussen, mens jeg selv prøvde å finne noe å putte på meg. Det endte med noen altfor hvite sko, samt en rutete genser, og jeg følte meg som et levende fugleskremsel en stund.

Egentlig er jeg ikke så veldig opptatt av klær, men i dag så selv jeg at ting kanskje kunne sett bedre ut. Det eneste som matchet var faktisk vesken og brødskiven med nugatti, som jeg trimmet av gårde med i hånden.

Men jeg rakk bussen, da. Det gjorde han jeg møtte midt på broen over riksvegen også, men han måtte løpe de siste meterne, og satte ny norsk rekord i galoppering ned bratt skråning. Jeg sendte ham et vennlig smil. Kanskje starter vi en forening neste gang vi treffes. Hvis vi har tid.